Er det riktig å blåse liv i døde mennesker?

Dag Solstads nye roman splitter kritikerne.

DEBATT: Dag Solstad leser seg selv på Lillehammer i 2011. Hans nyeste roman kan oppfattes som en debattbok om «innlevelsens grenser», som forlaget formulerer det. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
DEBATT: Dag Solstad leser seg selv på Lillehammer i 2011. Hans nyeste roman kan oppfattes som en debattbok om «innlevelsens grenser», som forlaget formulerer det. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

• Les Dagbladets anmeldelse av Dag Solstads nye roman her.

Mange trofaste lesere av Dag Solstad sitter sannsynligvis litt vindblåste igjen etter anmeldelsen av hans nyeste roman, «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591—1896». Kritikerne har hatt god tid på seg på det over 400 sider lange verket, ikke minst på grunn av Solstads oppfordring i bokas første linje:

«Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier. Jeg må nok begynne med å si dette, for det som nå en gang står kan ikke sies på noen annen måte.»

Det man synes å lure på, er om forlaget har sine ord i behold når det forsikrer at til tross for Solstads litterære metode når han skriver om sine forfedre, så «stiger disse livene opp fra historien med en lysende klarhet og kraft».

Kritikerne røper en vekslende holdning til prosjektet, som går ut på å avstå fra enhver form for innlevelse i de menneskene som beskrives.

Mens enkelte innrømmer at de har kjedet seg grundig underveis, setter andre verket i sammenheng med forfatterens uttalte prosjekt gjennom en årrekke: En hardnakket kamp av alt som smaker av underholdningsindustri og forførelse i litteraturen. Altså å forsøke å gå inn i hodene på historiske personer og tillegge dem følelser, tanker og personlige opplevelser av tilværelsen.

Slik lest blir Solstads roman en bok som setter problemer under debatt; nærmere bestemt «innlevelsens grenser», som forlaget kaller det. Solstad har uttalt at han «hater» den typen historiske romaner som dikter seg inn i fortidas mennesker.

Ingen skal anklage ham for ikke å være aktuell; floraen av denne typen bøker er sannelig stor. Noen hver bør kunne føle seg truffet. Høstens bestselgerforfattere, Roy Jacobsen og Jon Michelet, vil få problemer om de legges under Solstads mikroskop.

Enkelte av Nordens mest leste forfattere har slått an tonen; Selma Lagerlöf, Sigrid Undset, Halldór Laxness, Vilhelm Moberg, Johan Falkberget, Eivind Johnson, Thorkild Hansen, lista blir lang. I norsk samtid Ketil Bjørnstad, Thorvald Steen, Herbjørg Wassmo, Karsten Alnæs, Cecilie Enger eller Atle Næss. Og britiske Hillary Mantel, som to ganger har fått Booker-prisen for historiske romaner. (Eller hva med William Shakespeare?)

Det er ikke lett å få trukket folk på banen til litterær debatt. Kanskje kan man lese mottakelsen av Solstads bok som en form for ordskifte, men i så fall først og fremst om Solstads storhet.

Det er selvsagt interessant, men hadde det ikke vært mer spennende med en diskusjon om hans påstander om at de døde må få hvile i fred, fordi vi ganske enkelt ikke vet nok? At selv forfattere med fantasiens og innlevelsens nådegave kommer til kort i forhold til de som ligger i graven?

Kom igjen, de som mener det er mulig å leve seg inn i mennesker fra steinalderen, bronsealderen, antikken, middelalderen, renessansen, eller for den saks skyld andre verdenskrig; forsvar dere, kom med argumenter, eller har Dag Solstad rett?