Er det så lurt å kline med Ellen Page?

Alec Baldwin er usikker i Woody Allens «To Rome with Love».

FILM: Woody Allen fortsetter sin sentimentale reise gjennom Europa. Etter London, Barcelona og Paris er turen kommet til Roma. Hans nye film, «To Rome with Love», en flettverksfilm av forvirrede romantiske og seksuelle eskapader, er blant de mer ubetydelige av Allens nyere filmer. Likevel har den tydelige kvaliteter og fine, underfundige øyeblikk. Og den er med på å belyse skiftet i perspektivet som skjer når en regissør som Allen forflytter seg fra hjemlig grunn til fremmed jord.

For det er forskjell på New York-filmene hans og filmene laget i Europa. New York-filmene er laget hjemme i omgivelser Allen er fortrolig med, som vekker et vell av assosiasjoner og minner med ham. London, Barcelona og Roma er byene han, og mange med ham, først fikk et forhold til gjennom myter og postkort og gamle filmer. Før de ble virkelige steder, var de romantiske representasjoner av en annen måte å leve på. Én ting er det virkelige Roma. En annen er Roma som fantasi og forestilling. De to er ikke alltid så enkle å skille ad. Første gang du kommer til en bestemt by, er erfaringen alltid preget av hva du forventer og håper den vil være.

Disse forventningene og fantasiene elsker Allen å spille på. Den bittersøte «Vicky Cristina Barcelona» var satt til spanske gitarer og svulmende Gaudi-arkitektur, filtrert gjennom forestillingen om spansk fyrighet som snedig distraherte seeren fra tristheten som lå i bunn av historien. «To Rome with Love» åpner til tonene av «Volare». Ingen er i tvil om hvor vi er i verden. Her skal fordommer bekreftes, snarere enn utfordres. Blikket på den evige stad er den betatte turistens, ikke det innfødte hverdagsmenneskets.

Tilskueren tas med gatelangs i Roma, langs fem forskjellige spor. Det mest interessante og vellykkede begynner på gatehjørnet der en arkitekt (Alec Baldwin) snubler over en ung arkitekturstudent (Jesse Eisenberg), og tar imot gjestfriheten hans. Men snart glir fortellingen over fra det realistiske til det moderat magisk-realistiske. Baldwins arkitekt er ingen virkelig person i scenene der Eisenberg snakker med kjæresten og blir betatt av hennes spennende venninne (Ellen Page), han er en usynlig kommentator som gir råd uten å ha blitt bedt om det og diskuterer det som skjer med studenten. Snart får man inntrykket av at de to er den eldre og yngre versjonen av samme mann.

Den unge mannen er drømmende og romantisk, den eldre sender han ironiske sideblikk (ingen sender ironiske sideblikk som Alec Baldwin) og forklarer nøkternt hva som vil skje, hvordan det studenten tar for belest innsikt hos drømmekvinnen er poseringer og spill - og hvordan hun vil skuffe ham. Selv om spådommene slår til, kan ikke tas til inntekt for at den aldrende kynikeren har «rett». Snarere må også han betraktes som en svært subjektiv stemme, en som tok de fornuftige og ikke de lidenskapelige valgene i livet og nå forsøker å forsvare den måten å leve på, overfor seg selv og sitt uerfarne alter ego. Å slites mellom det forutsigbare og solide og det uforutsigbare og lokkende er et gjennomgangstema hos Allen. Som regel representeres de sidene av to kvinner. Så er det også her.

To andre sideplott, om funskjonæren (Roberto Benigni) som våkner opp og av uforklarlige grunner er blitt rikskjendis, og den landsens barneskolelærerinnen (Alessandra Mastronardi) som kommer vekk fra ektemannen første dag i Roma og hvirvles inn i ymse erotiske og dramatiske eventyr, er muntre bagateller, vektløse og harmløse. Sistnevnte gir filmen et innslag av noe nesten farseaktig, og ender i en hotellsuite der dører slår opp og igjen, velkomne og mindre velkomne gjester stormer inn og forkledninger og skjulesteder må finnes opp på stedet. Førstnevnte er (enda) en parodi på kjendishysteriet og realityfeberen - sistnevnte når høy temperatur i Italia - som er lettvint, men vinnende med sin godlynte, absurdistiske vinkling. Roberto Benigni kler dessuten det slapstickaktige, mimikkbaserte komediematerialet Allen gir ham å jobbe med.

Så snill er han ikke med Penélope Cruz, som vant Oscar for sin brennende, karismatiske og utsøkt vittige birolle i «Vicky Cristina Barcelona». Her går hun inn i rollen som en Allen-arketype, den ferme prostituerte som tilfeldighetene tvinger inn i pyntelige situasjoner og selskaper der hun stikker seg ut som en rød byll. Denne scenariet har han stilt opp med langt mer punch og vitalitet i filmer som «Mighty Aphrodite» og «Deconstructing Harry». Her fungerer hele historien som alternerende setups for platte punchlines. Cruz befinner seg, plutselig og selvfølgelig, i det sixtinske kapell med to eldre ektepar som av forskjellige grunner tror hun er kona til nevøen deres. «Kan du forestille deg å ligge hele dagen på ryggen og jobben?», spør den ene damen. «Ja, det kan jeg», sier Cruz. Allen sier stadig i intervjuer at han sjelden er fornøyd med det han gjør, men i slike øyeblikk er det så man ønsker at han i større grad ville lytte til sin egen indre kritiker og vente til bedre formuleringer melder seg.

I den femte og siste historien spiller Allen selv en hvithåret versjon av New York-nevrotikeren han har spilt så mange ganger før, på veil til Roma med sin kone (Judy Davis) for å møte datteren (Allison Pill) og hennes forlovede, en langlokket italiener med betenkelig røde politiske sympatier, sett fra farsperspektivet. Allen spiller en pensjonert operaregissør som oppdager en uslepen vokal diamant i datterens svigerfamilie, og blir besatt av tanken på å vende tilbake til scenen med sitt nye funn. Historien er en samling velbrukte Allen-klisjeer, gamle og forutsigbare, men ennå underholdende. Og den får ekstra sjarme fordi grunnideen trekkes såpass langt, når regissøren finner en måte å utnytte det faktum at folk som regel synger best i dusjen.

Det ligger et alvor under romantikken. Allens kjærlighet til Barcelona, og Paris, og Roma, har en sammenheng med hans indre uro og vanskelige forhold til sitt her og nå, og drøm om at det må finnes et bedre sted å være, der livet er enklere og mer sødmefullt. Hans Roma er et slags fristed, der grenser overskrides og lyster og innfall kan prøves ut.

Men for ofte faller han for fristelsen til å surfe på stereotyper i stedet for å anvende dem og utvide dem for å skape noe nytt og eget. Det er betegnende at filmen underveis skiftet navn fra «Bop Decameron» til det intetsigende «To Rome with Love». «Bop Decameron» henspiller på to inspirasjonskilder for filmen: Løssluppen jazz, og Giovanni Boccaccios klassiker «Dekameronen», en samling pikante historier fra 1600-tallets Italia. Det er nærliggende å tenke at skiftet til «To Rome with Love» kom etter at Allen i fjor nøt stor og uventet kommersiell suksess med «Midnight in Paris».

Kombinasjonen av Allens spissfindige kjærlighetshistorier med maleriske og romantiske storbyomgivelser, viste seg å være en publikumsmagnet. Kanskje har han, eller de som jobber med å finansiere filmene hans, blitt fristet til å plukke flere slike epler, dyrke klisjeene mer enn å harselere med dem og bygge oppunder den romantiske drømmen om en by, her Roma, som så mange nærer. Her er resultatet blitt en film som er underholdende og søt, men nesten aldri fascinerende.