MOTSATT: «Vi som jobber med komikk og underholdning er avhengig av å ha takhøyde for at vi skal kunne levere kvalitet», skriver artikkelforfatteren. Foto: NRK
MOTSATT: «Vi som jobber med komikk og underholdning er avhengig av å ha takhøyde for at vi skal kunne levere kvalitet», skriver artikkelforfatteren. Foto: NRKVis mer

Er det så farlig?

Sutrekopper som Stokken kan bidra til at hver annonsekrone kommer med en stadig dyrere pris i form av påbud om folkelighet og bredde.

Stabburets Dag Olav Stokken mener det er mobbing av ansatte spesielt og det norske folk generelt når Bye og Rønning i en sketsj gjør narr av stereotype Grandiosa-spisere. Er det virkelig så farlig at noen komikere tuller med frozzenpizzaen, Stokken? Spørsmålet mange stilte seg i går ble besvart av et unisont og rungende nei fra 85 prosent av Norges befolkning. Vedtatt!

Jeg vil derimot snu spørsmålet på hodet nå som gemyttene har roet seg: Er det så farlig at Stabburet reagerer som de gjør? Mitt svar er et like rungende ja. Og la meg forklare hvorfor. Vi som jobber med underholdning og humor for etermediene må forholde oss til redaktører. Er man så uheldig å jobbe i et kommersielt mediehus er man attpåtil nødt til å forholde seg til redaktører som må svare til noen som betaler for det de lager med kommersielle kroner. Som for eksempel Stabburet. Ved at TV2 lar dem sende reklame for Pizza Grandiosa i reklamepausene mellom sketsjene i Torsdag Kveld fra Nydalen er Stabburet altså med å muliggjøre at Morten Ramm kan stå i afterski-dress og parafrasere tranceartisten Sash foran et stort TV-publikum.

Sturla Haugsgjerd, researcher i Trygdekontoret. Foto: Erling Hægeland
Sturla Haugsgjerd, researcher i Trygdekontoret. Foto: Erling Hægeland Vis mer

Carl Ivar Hagen har etterlatt seg en politisk arv man med god grunn kan diskutere verdien av, men en ting er helt sikkert: han har lært en hel generasjon, for ikke å si to-tre generasjoner, å spille offerrollen i media. Vi har blitt en tynnhudet nasjon med sutrekopper som alle tilhører minst en gruppe som er underrepresentert, underprivilegert og underslått. «En ny rapport om mangfoldet i norsk film slår fast at flere grupper er kraftig underrepresentert» het det i avisen i går. For moro skyld skrev jeg på twitter at «folk med talent» snart er nede i åtte prosent. Og det ikke uten et snev av alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva skjer når Carl I. Hagen-inspirerte paddehatter får lov til å poppe opp i ethvert tenkelig medium som finnes (snart får vi vel spøkelser på Åndenes Makt som slamrer med vinduene fordi folk ikke tror på dem) for å fortelle hvor lei seg de er fordi de eller produktet deres blir assosiert med folk med dårlig kosthold/ jøder/ muslimer/ Fritzl eller fandens oldemor? Jo det skal jeg fortelle dere. Da kommer det en person inn i rommet og sier: «Du Morten Ramm, kan vi ikke gjøre DJ Dan litt koseligere? Litt bredere? Litt mer folkelig? Husk at vi lager gøys, «folkens»! Blunkefjes. Hva med å droppe de greiene om at hun blir drita og ligger med folk fordi hun drikker ouzo og bytte det med at hun blir brisen på en Heineken og synger Whitney Houston på karaoke og går hjem kvart på to? Vil vil jo ikke støte fra oss noen?»

Jo det vil vi. Vi som jobber med komikk og underholdning er avhengig av å ha takhøyde for at vi skal kunne levere kvalitet. Hvis vi lar sutrekopper som Stokken få spaltemeter fører det indirekte til at hver annonsekrone kommer med en stadig dyrere pris i form av påbud om folkelighet og bredde. Taperen er det norske pizzaspisende tv-publikummet som til syvende og sist får servert et dårligere produkt. Så kan spørre seg om humor har en viktig rolle i samfunnet, men svaret på det spørsmålet røper jeg ikke her.

Følg oss på Twitter