NOSTALGI: Fra omslaget til den nye barneromanen til Christian Wiik Gjerde, «Jakta på firkløveren».
NOSTALGI: Fra omslaget til den nye barneromanen til Christian Wiik Gjerde, «Jakta på firkløveren».Vis mer

Er det sekstitallsbarnet som gjelder i norsk barnekultur?

Saft og hyttebygging framfor apper og sosiale medier.

Kommentar

Da Jørn Lier Horst barnebokdebuterte for fire år siden, var det med en aldri så liten brannfakkel. Han ville bort fra den actionfylte og voldelige tendensen han mente at preget moderne barnebøker, og tilbake til stemningen han husket fra bøkene han selv leste som liten.

Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte han var på villspor.

Og da jeg anmeldte den første boka i Clue-serien, noterte jeg at den var proff og språksikker, men nesten komisk gammelmodig i tematikk og personskildringer. Inspirasjonen fra gamle serier som «Hardy-guttene», «Fem» og «Bobsey-barna» var svært tydelig.

Nå har Lier Horst for lengst etablert seg som Norges mestselgende barnebokforfatter. «Operasjon totaldominans» var den treffende tittelen bransjebladet Bok og samfunn brukte på sin oppsummering av fjorårets bestselgere. Krimkongen okkuperte hele fem av de sju første plassene på barneboklista med sin andre barnebokserie, der alle titlene begynner med «Operasjon ...». Salgstallene kan ikke bare skyldes at han er et kjent krimnavn. Det er ingen tvil om at han har truffet barneleserne.

Han er heller ikke alene om å skrive som om han befant seg flere tiår tilbake i tid. I dag anmelder vi debutboka til NRK-programleder Christian Wiik Gjerde, som forteller om tre barn på en vestlandsøy. De drikker saft og bygger trehytter, og bryr seg særdeles lite om mobiltelefoner, sosiale medier, apper og Netflix. Akkurat som hos de store bautaene på barneromanfeltet de siste åra, Maria Parr og duoen Håkon Øvreås og Øyvind Torseter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fjorårets kritikerroste barnebok fra Liv Frohde, «Jacob og hunden», er like nostalgisk i stilen. Eksemplene er flere.

Ser vi en renessanse for sekstitallsbarnet i norsk barnekultur?

Nye norske barnefilmer er ofte basert på fortellinger som ble laget for besteforeldregenerasjonen: «Knerten», «Mormor og de åtte ungene», «Flåklypa». Ikke så rart, når det er foreldre og besteforeldre som kjøper billettene. Og bøkene.

Dessuten forteller gjerne barnebokdebutanter at de drømmer om å gjenskape magien de forbinder med bøkene de selv leste som barn. Det sier litt om hvor dype spor barndommens leseropplevelser kan etterlate seg.

Det er ikke nødvendigvis negativt, med mindre fortellingene ender med å bli romantiserende. Og historier som utgir seg for å være fra samtida får et troverdighetsproblem derssom referansene ikke stemmer. Kjønsstereotypier er en annen sak, uten at det gjelder eksemplene over.

Men gammelmodige miljøer og skildringer behøver ikke å virke avskrekkende på dagens barn, så lenge historiene er spennende, temaene er tidløse, og de kan identifisere seg med hovedpersonene.

Et omvendt eksempel er NRKs tenåringsserie «Skam», der serieskaperne har gjort enorm research for å få miljøet, dialogene og tematikken til å gå hjem hos dagens 16-åringer. Det er unge jenter som er målgruppa, har de understreket i flere intervjuer. Ingen andre. Det rare er at de har truffet 30- og 40-åringer minst like godt. For bak alle diskusjonene om «hooking» og «rulleplasser» og russebuss-sponsorer ligger det en historie om oppvekst og relasjoner som de fleste generasjoner kan kjenne seg igjen i.

Så mye har vi tross alt ikke forandret oss på noen tiår.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook