Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er det tabloid forskning vi vil ha?

De fleste forskere er grundig lei av å gjøre seg lekre for andre, reklamere for sine aktiviteter og godsnakke med tidsskriftredaktører, næringslivsledere og myndighetspersoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVILKEN ANNEN YRKESGRUPPE godtar å få sitt arbeid bedømt ut fra popularitetspoeng som alle er enige om ikke gir noen god kvalitetsvurdering?De aller fleste av oss opplever at arbeidet vårt blir bedømt av andre og vi forventer anerkjennelse etter kvaliteten og mengden av det vi har utført. I forskningsverdenen brukes i dag en feilaktig og uvitenskapelig metode som grunnlag for å belønne god arbeidsinnsats - og nå foreslås mer av det samme. Objektive bedømmelser av kvalitet er helt avgjørende når det gjelder hvem som skal få stillinger, forfremmelser og forskningsbevilgninger. Forskere får i regelen sin produksjon bedømt av upartiske kolleger, gjerne fra utlandet. Før du blir tilsatt i en stilling eller får en ny forskningsbevilgning, blir dine arbeider gjennomgått i detalj. Det vil si, slik var det før.

NÅ ER GRUNDIG GJENNOMLESNING overtatt av et enklere og fremfor alt billigere system, der den avgjørende faktor er hvor du har publisert dine vitenskapelige artikler og ikke hva de inneholder. Det er etablert en skala med verdipoeng, «Impact Factor», der de forskjellige fagtidsskriftene er rangert. De store, internasjonale tidsskriftene har høy Impact Factor, mens den er lav for de små og ukjente. Hver enkelt artikkel i et tidsskrift blir tildelt tidsskriftets Impact Factor, uansett hva som faktisk står i artikkelen. Dette systemet gjør at man ikke trenger å lese og vurdere innholdet i en forskers publikasjoner for å bedømme kvalitet og mengde, det holder med å legge sammen Impact Factor for tidsskriftene der artiklene trykkes. I dag fordeles stillinger og forskningsmidler stort sett uten at en eneste vitenskapelig artikkel er lest i noen detalj; verdipoengene er avgjørende.Den internasjonale debatten om «Impact Factor» har pågått i forskerkretser i mange år. Det er bred enighet om at systemet har store feil og mangler og at det ikke er en gyldig målestokk for kvalitet. Det er liten sammenheng mellom en forskers verdipoeng på den ene siden og vitenskapelige dyktighet eller faglig betydning på den annen side. Allikevel benyttes systemet nå av de fleste innen forskningssektoren, mest fordi det er enkelt og billig. Det brukes i stor grad av universitetene og av Norges Forskningsråd, som tildeler stillinger og forskningsbevilgninger ut fra hvilken Impact Factor søkerne kan fremvise. Jeg undres om det er noen annen yrkesgruppe som finner seg i å bli bedømt etter et system som åpenbart er feilaktig. Det er skadelig for forskningen og derfor for samfunnet.

EN NY UTREDNING om forskningsformidling, som nå er ute til høring, har aktualisert debatten om metoder til å bedømme forskningskvalitet. I den såkalte «Sammen om kunnskap II»-utredningen fra Universitets- og høyskolerådets formidlingsutvalg foreslås et system for å belønne de forskere som er flinke til å formidle sin forskning til resten av samfunnet. Dette er absolutt en god ide, for slik formidling er både nyttig og etterspurt. Men utvalget foreslår å stimulere formidling ved bruk av en skala med verdipoeng, ikke ulik «Impact Factor»-systemet. I utredningen er formidling til publikum (kronikker, avisartikler) ikke tillagt særlig vekt. Det signaliseres at mye mer belønning skal tilfalle de som har kontakt med industrien. Denne typen formidling skal være mer verdt enn formidling i offentlige medier. Industri og næringsliv vil betale for informasjon og utredninger og hovedtesen er at det som noen vil betale for, er verdifullt. En slik ordning vil naturlig nok påvirke en forskers valg av forskningstemaer, og det er kanskje hensikten. Vi kan kanskje forvente en dreining bort fra vanskelige forskningsprosjekter til de mer lettsolgte. Det er å frykte at forskerne vil gå etter salgbarhet i stedet for vitenskapelig fruktbarhet. Vi er på vei inn i kortsiktig tabloid-forskning, der publikumsaksept blir drivkraften i stedet for vitenskapelig intuisjon og nysgjerrighet.

DET ER FORSTÅELIG AT man vil søke etter et enkelt og billig system, men erfaringen viser at den beste og sikreste metoden til å bedømme vitenskapelig kvalitet, er å lese arbeidene inngående. Alle ønsker selvfølgelig at forskningsmidler skal fordeles etter de faglig riktige kriteriene. Ellers kan vi ende opp med å kaste gode penger etter dårlige prosjekter. Det er dårlig samfunnsøkonomi. Men å erstatte en styringsparameter med en annen kan bære riktig galt av sted, som nedenstående eksempel forhåpentligvis illustrerer.Vårt samfunn bruker store ressurser på Stortings- og kommunevalg. Jeg foreslår at valg ved personlig oppmøte erstattes med et enklere og betydelig billigere system. Kvaliteten på en politiker eller et politisk parti kan avgjøres ut fra hvor mange og hvilken type medieoppslag de har oppnådd. Det kan argumenteres godt for at det som mediene vil bringe videre, er hva publikum vil høre og trenger å høre. Medieoppslagene kan gis forskjellig vekt, for eksempel kan et intervju på gaten i forbifarten gi ett poeng, en aviskronikk to poeng og en opptreden i et kjendisprogram på TV fem poeng. Et slikt sett med popularitetspoeng vil reflektere hva folk vil ha, som til syvende og sist er det som skal avgjøre et valg, ikke sant? De politiske partiene kan velge ut sine ti beste politikere (altså poengsankere) og partiets representasjon i Stortinget blir bestemt av Popularitetspoengene. Dette åpner også for større mobilitet i politiker-skaren. Partier kan kjøpe og selge politikere etter deres markedsverdi, slik det i dag gjøres for eksempel med fotballspillere.

FORSLAGET VIRKER forhåpentligvis helt absurd. Men hvis det er meningsløst å vurdere politikere ut fra medieopptredener og ikke etter hva de virkelig sier og gjør, hvorfor skal vi ikke kreve at forskere blir evaluert ut fra hva som faktisk er gjort og skrevet? Forslaget over beskriver i stor grad situasjonen for forskere i dag, selv om analogien ikke er helt perfekt. Man må bruke mye tid og oppmerksomhet på å gjøre seg lekker for andre, reklamere for sin aktivitet og godsnakke med tidsskriftredaktører, næringslivsledere og myndighetspersoner for å sikre sin plass i forskningsbildet, sin Impact Factor og sine formidlingspoeng. Oppmerksomheten blir i stor grad svingt bort fra å gjøre best mulig forskning. Det må understrekes at formidling av informasjon fra forskerne er svært viktig og jeg argumenterer ikke for at dette er bortkastet tid. Men salgbarhet er ikke noe godt kriterium for å belønne slik formidling. Det er et aktverdig motiv å få større økonomisk gevinst ut av den forskningen som gjøres i Norge, men det må gjøres på en måte som ikke skader nyskapende forskning. Det er ingen uenighet om at «Impact Factor»-systemet er dårlig. Derfor bør vi snarest forlate det og arbeide internasjonalt mot at det anvendes. Det er foreløpig ingen vei utenom å lese en fagartikkel grundig dersom en vil vurdere kvaliteten av arbeidet.