FRA FILM TIL BOK: Tyske Sascha Arango debuterer som forfatter med boka «Sannheten og andre løgner». Foto: Halvor Solhjem Njerve / Dagbladet
FRA FILM TIL BOK: Tyske Sascha Arango debuterer som forfatter med boka «Sannheten og andre løgner». Foto: Halvor Solhjem Njerve / DagbladetVis mer

- Er det virkelig nødvendig å vite alt om en annen person?

Forfatterdebutant Sascha Arango mener det å skrive krim gir en mulighet til å spille ut det onde i sinnet.

(Dagbladet): Sascha Arango (55) er en av Tysklands mest respekterte manusforfattere for tv og film. Han har to ganger vunnet den prestisjefylte Grimme-prisen for sitt arbeid med detektivserien «Tatort».

Etter over 23 år som manusforfatter er han aktuell med sin debutroman «Sannheten og andre løgner». Han innrømmer at veien dit har vært lang.

- Jeg har alltid ønsket å skrive romaner, men jeg tror du må ha nådd en bestemt alder for å være klar for å skrive bøker. Jeg var veldig redd, men jeg gjorde det likevel, sier Arango til Dagbladet.
Tvilsom forfatter «Sannheten og andre løgner» handler om den bestselgende forfatteren og lystløgneren Henry Hayden. Han er gift, men innleder et forhold til redaktøren sin. I tillegg bærer han på en stor hemmelighet. Han skriver ikke sine egne bestselgere, det gjør nemlig kona.

- Flere har spurt meg om det er min kjæreste som har skrevet «Sannheten og andre løgner». Ikke alle tror meg når jeg sier det er jeg som er forfatteren, sier Sascha om lesere som har latt seg rive med av plottet i boka.

Boka er solgt til 25 land, i tillegg til at Chockstone Pictures har sikra seg filmrettighetene. Men han skrev aldri boka som en film.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når jeg leser den nå kan den virke som en film. Jeg kan ikke hjelpe for det, men det er måten jeg skriver på, filmatisk og visuelt. Likevel måtte jeg skrive den som en roman for å få med alle detaljene, sier Arango.
Hemmeligheter «En løgn må ha noe sannhet for å være troverdig» skriver Arango i boka. Det står han inne for, og mener at løgn er en del av vår daglige kommunikasjon.

- Det er mange hemmeligheter i boka. Hvor mye løgn kan en relasjon tåle?

- Jo eldre jeg blir, desto mer har jeg lurt på det. Er det virkelig nødvendig å vite alt om en annen person? Kan man virkelig forvente en slik form for ærlighet og trofasthet hos en annen person? spør forfatteren.

Arango innrømmer at også han har hemmeligheter.

- Jeg har tanker og et privatliv jeg aldri ville delt med noen. Likevel bruker jeg en del av meg selv i det jeg skriver, men prøver så klart å skjule det. Jeg har aldri tenkt på å drepe noen, men når man leser så mye om det, ser man jo for seg ting, sier han og utdyper:

- Det å skrive en kriminalroman gir en mulighet til å spille ut det onde i sinnet. Det er en veldig god måte å ikke begå en forbrytelse.
- Rart og fantastisk Det var først da Arango solgte sitt første filmmanus for over 20 år siden han innså at han kunne leve av skrivingen. Han var imidlertid ikke forberedt på suksess med sin første krimroman, som har mottatt gode kritikker.

- Som manusforfatter vil du alltid være i bakgrunnen, det er jeg ikke nå lenger. Det er både rart og fantastisk på samme tid at boka gjør det så bra, innrømmer han.

For øyeblikket skriver Arango på oppfølgeren til «Sannheten og andre løgne». Han avslører at hovedkarakteren her får en kvinnelig motpart, mer vil han ikke si.
Tidligere cowboy Foruten å ha en lang karriere som manusforfatter, har Arango også hatt en jobb som kanskje ikke så mange vet om. I tjueåra, da han besøkte sin fars hjemland, Colombia, ble han invitert til en stor gård.

- Han hadde vakre hester og enorme flokker med storfe. Jeg ble tilbudt å jobbe som cowboy, og det var helt eventyrlig, sier Arango.

Et ublidt møte med en hest for to år siden har satt en stopper for et mulig comeback.

- Det er annerledes å falle av en hest når du er 53 enn da jeg var 25. Jeg lå på sykehuset i ti dager med sprukken milt, forteller forfatteren.

I boka er hovedkarakteren Henry redd for at hemmelighetene hans skal avsløres. Den virkelige forfatteren er aller mest redd for døden.

- Nå som jeg er 55 år, tenker jeg konstant på hvor liten tid jeg har igjen.