||| ANMELDELSE: Sommeren 1978 ble den lille bygda Finsland utenfor Kristiansand herostratisk berømt. En pyroman herjet bygda i det som skulle bli en av norgeshistoriens mest smertelige pyromansaker.

Natten til 5. juni var den verste av dem alle. Det gamle ekteparet Johanna og Olav holdt på å omkomme i et flammehav. Dagen før ble Gaute Heivoll døpt i kirken i den lille bygda.

Heivoll vokste opp med historien om brannene. De blir så formende for hans liv, at han nå har bestemt seg for å rekonstruere historien. Det er utgangspunktet for «Før jeg brenner ned».

Gaute Heivoll har i sin åttende utgivelse gjort som mange andre samtidsforfattere. Han tar utgangspunkt i eget liv og biografi, for å skrive skjønnlitteratur. Det er særdeles elegant gjort, i en roman som må bli Heivolls endelige gjennombrudd. Romanen åpner med brannatten, da det gamle ekteparet våkner i et flammehav, og ser en skikkelse forsvinne: Pyromanen. Hvem var han egentlig? Hva skjedde med brannofrene? Hva skjedde med Gaute som ble født inn i den lamslåtte, livredde bygda?

Thrilleraktig Det er noe thrilleraktig ved denne boka. Heivoll intervjuer de gamle i bygda, han finner brev, leser avisutdrag, gjengir utdrag fra sin farmors dagbok. Av disse fragmentene skriver han seg bokstavelig talt inn i denne skjebnesommeren. Han dikter seg inn i livet til pyromanens mor. Til pyromanen selv. Dermed blir det også en fortelling om kunstens vesen, og en intelligent, reflektert og vakker kommentar til forholdet mellom fiksjon og virkelighet.