Anmeldelse: Nickelback - «Feed the Machine»

Er dette bunnotering for verdens mest forhatte rockeband?

Tungt fordøyelig Nickelback.

ALBUM: Det kjennes som en noe velprøvd øvelse å sette hælen på en ny Nickelback-plate. Nickelback-dissingen har gått så langt at til og med Arnold Schwarznegger har meldt seg på i ordskiftet. For noen måneder siden tweet han retorisk: «Når kongressen er mindre populær enn herpes og Nickelback, hvordan kan 97% av dem bli gjenvalgt da?». Auda!

Schwarznegger til side. Han der oppe skal vite at jeg gått «Feed the Machine» i møte med et åpent sinn.

Gjengen har vist før at tross sine åpenbare plattheter kan skrive noen ganske velfungerende anthems. Man må bare skru inn mottakeren på den riktige frekvensen og luke ut alle de forstyrrende elementene.

«Dark Horse» var i så måte en slags forløsning. Men det begynner å bli noen år siden nå, og på «Feed the Machine» er muligens bunnoteringen et faktum.

Plata er en eneste lang oppvisning i sjelløs slagordrock, lyriske plattheter, resirkulerte melodier og temaer pakket inn i en horribel mekanisk og daff produksjon. Singelen «Must Be Nice», «Running For the River» og «Coin For the Ferry Man» er kvasi-industriell harryrock, så usjarmerende og konstruert at man blir tørr i munnhulen av mindre: «We’re smoking dynamite, too many fuses to light». Jada.

Etter det går det slag i slag mellom morkne ballader, fortrinnsvis skrudd mot den glatte delen av sørstatsrocken og knatrende muskelrock, hvor det av og til er vanskelig å skjønne om Chad Kroeger forsøker å scatte, rappe eller synge.

Det finnes ikke en eneste ny tanke her, bare gammelt rask gjort enda mer usmakelig og vanskelig å fordøye.

Med fare for å sparke inn en åpen dør: Du trenger ikke bruke tid på denne.