Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er dette drømmespillet for metalhuer?

Jack Black spiller godt i «Brütal Legend».

||| DET ER DESSVERRE ikke alle som kjenner til spillskaper Tim Schafer, underlig nok.

Mannen som har levert umiddelbare klassikere som «Day of the Tentacle», «Full Throttle», «Grim Fandango», «Psychonauts» (og ikke minst deltatt på «Monkey Island») har nemlig til tross for et unikt talent opplevd at de siste spillene hans selger skuffende dårlig.

Muligens har spillene vært for smale for den gemene hop - kritikere og spillconnaisseurer har uansett klamret dem til sine bryst i ren, klam spillkjærlighet. Det er ikke uten grunn at Tim Schafer blant norske spillfans kalles Tim Sjefen.

NÅR SCHAFER NÅ endelig har fått gjennomført sitt drømmeprosjekt, er det derfor lov å ha store forventninger.

I alle år har heavy metal-djevelen på Schafers skulder fantasert om et spill som er dedikert til over-the-top-estetikken som pryder musikksjangeren (og dens mange subsjangre), og nå er drømmen manifestert i actionspillet «Brütal Legend».

Det skulle ta mange år, ettersom litt for mange alt for lenge fnøys av metal som musikk. Det gikk så langt som at toppsjefene i spillselskapene Schafer pitchet spillet til spurte om han ikke kunne lage et spill om hip-hop eller eller country i stedet - det var jo det ungdommen var opptatt av?

Men han holdt ut. Og snart kom «Guitar Hero» på markedet, slo de kommersielle dørene åpne for musikk med baller - og dermed også for Schafers spilldrøm. Til tross for et bittelite havari da Activision kansellerte spillet, er Schafer nå klar for det som kan bli hans første virkelige salgsvinner i nyere tid, med spillgiganten Electronic Arts trygt i ryggen.

DET HJELPER NOK litt for markedsføringen at vi i hovedrollen finner Hollywood-skuespiller og musiker Jack Black, en annen godt profilert metalentusiast.

Men det er ikke så altfor dumt for selve spillet heller, skal du se. Black gjør nemlig en fantastisk innsats som roadien Eddie Riggs, helt fra han i starten av spillet etter en demonisk sceneulykke blir dratt inn i en annen tid, metalalderen.

For full kred-effekt låner i tillegg kjente artister som Ozzy Ozbourne, Lemmy Kilmister, Lita Ford og Rob Halford ut stemmene sine til forskjellige figurer i spillet - for ikke å snakke om den evigskumle Tim Curry.

I METALALDEREN ER alt du ser, hører og opplever tett knyttet opp til alt som er metal. Schafer har selv uttalt at han ville lage en verden der hver eneste detalj du så rundt deg kunne vært plassert på et metalplatecover, og det har han også lykkes med. Hele tiden overlesses du med sjangerklisjeer, enten det er i landskapet, personene du møter, replikkene de kommer med, monstrene du slåss med - i det hele tatt alt sammen.

Kombinert med et imponerende solid soundtrack der også de norske bandene Dimmu Borgir, Emperor og Enslaved har funnet veien, er stemningen mer eller mindre komplett - dersom du er glad i metal, vel å vite.

MEN ET SPILL ER MER enn bare et rammeverk. Her skal det også slåss og kjøres i lange baner, elementer som i aller høyeste grad bør fungere like godt som selve innpakningspapiret.

1

Overraskende nok er ikke «Brütal Legend» et vanlig actionspill der du selv må svinge øksen mot fiendene. Riktignok inneholder spillet store doser av dette også, der du møter alt fra langbeinte skjelettnonner til gråtende emobruder i nærkamp. Her bruker du både din trofaste øks, men også gitaren din som i denne verdenen fungerer som et dødelig våpen - og etterhvert kan du kombinere disse i kombinasjoner som gjør dem enda mer effektive.

Litt utover i spillet åpner det seg imidlertid et helt nytt aspekt ved kampene som mest av alt minner om et sanntids strategispill. Flere slag i spillet ukjempes ved at dine folk rigger opp en scene, og at motparten gjør det samme. Deretter må du bygge opp en spøkelsesaktig fanbase ved å ta kontroll over en rekke fangeysirer rundt om på slagmarken - og jo flere fans du har, dess flere enheter kan du bygge. God, gammel ressursforvaltning, altså.

FOR Å STYRE DISSE slagene har Eddie praktisk nok fått et par vinger på ryggen, og du kan dermed sveve over bakken og kontrollere enhetene enkeltvis eller samlet. Når som helst kan du også lande på bakken, der du kan delta i kampen på egenhånd, eller teame opp med de andre på laget ditt - etterhvert som du får større enheter blir dette en ren nødvendighet for å vinne.

Disse kampene utgjør store deler av historieoppdragene i spillet - bortsett fra disse er det noen eskorteoppdrag der turnébussen må geleides trygt gjennom landskapet, eller andre minispillaktige affærer. Spredt rundt i det varierte landskapet du får kjøre noen mil gjennom er det også en rekke sideoppdrag, der du for eksempel får kjøre om kapp, nedkjempe fiender eller andre trivielle oppgaver.

DET ER UTEN TVIL et ambisiøst prosjekt å implementere strategielementer inn i et actionspill som i hovedsak er tilpasset et bredt marked. For å ikke skremme bort de mest actionhungrige spillerne kan ikke de strategiske elementene bli for vanskelige - noe som igjen kan skremme bort de som liker en real utfordring.

Riktignok kan du skru opp og ned på vanskelighetsgraden i spillet, men det er ikke til å komme utenom at det rett som det er føles ut som om potensialet i både action- og strategielementene ikke utnyttes fullt ut. Her er det én strategi som fører til suksess - og den er ikke vanskelig å finne ut av (og hvis du ikke gjør det, kan Eddie fortelle deg det om du vil).

Idet kampene begynner å bli interessante er de over. Det er sjelden mulig å fullt ut utforske de forskjellige strategiene som helt åpenlyst ligger bakt inn i detaljene, noe jeg gjerne skulle gjort. Heldigvis er dette mulig i større grad i flerspillerdelen, som består av slike utvidede action-strategikamper.

ETTERSOM HOVEDVEKTEN ligger på de store kampene, føles også de mindre møtene med fiender rundt omkring hakket mer trivielle enn de strengt tatt burde være.

Der du kjører gjennom landskapet kryr det av tilfeldige fiender, men du har aldri noe god grunn til å slåss med dem - og ettersom hånd-til-hånd-kampene blir mindre betydningsfulle utover i spillet er det begrenset hvor mange komboer og oppgraderinger du etterhvert kan skaffe til de to våpnene du beholder gjennom spillet.

Begrenset er også hva du kan finne på i den åpne verdenen, med mindre du vil lete etter bonuser eller gjennomføre sideoppdrag. Ved første gjennomspilling fokuserte jeg kun på historieoppdragene, og uten å ta et eneste sideopprag endte jeg opp med å ha fullført 50 prosent av spillet etter rundt åtte timers spilling - men du står fritt til å fortsette utforskningen etter historiens slutt.

TIL TROSS FOR DET DU nå kanskje har opplevd som klaging, er jeg stort sett fornøyd etter å ha vært gjennom «Brütal Legend». Det er kanskje en kompliment for spillet at jeg ønsker mer av alt, for når sant skal sies er det nettopp det jeg gjør.

Grunnen er at jeg vil tilbringe mer tid sammen med Eddie Riggs og alle de andre fantastiske figurene han omgir seg med - du må spille spillet selv for å oppleve disse parodiene på flere tiår med metal i alle former og toner.

Er dette drømmespillet for metalhuer?

Her er noe for alle - kanskje selv for de som ikke engang liker musikkstilen - og det er bare et bevis på hvor dyktig Tim Schafer er som spillskaper. Han kan kanskje, som så mange andre spillskapere, ha noen svakheter i fundamentet - men takket være fokuset på historie, persongalleri og ikke minst humor har ikke «Brütal Legend» endt opp med å skuffe meg. De høye forventningene til tross.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling