Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er dette en kvinne?

I Da Vinci-koden påstår forfatteren at Leonardo Da Vinci har malt en kvinne ved siden av Jesus.

FINNES DET, et eller annet sted i verden - kanskje på et eldgammelt slott i et europeisk kongedømme, eller i en luksuriøs bygårdsleilighet i en sentraleuropeisk hovedstad - en stormester i en hemmelig orden som vokter en årtusengammel hemmelighet?

Dette lett svevende og konspiratoriske spørsmålet er (om ikke annet) i pakt med bokhøstens tidsånd, der bestselgerlistene har vært hjemsøkt av romaner og dokumentarbøker der teologiske og historiske teorier og myter går hånd i hånd.

«Da Vinci-koden» står i en særstilling. Men «Hellig blod, hellig gral», «Den fjerde regelen» og «Sirkelens ende» er bestselgere som leker med konspirasjonsteorier og dulgte gåter innhyllet i århundrenes tåke av glemsel og mystikk.

«FAKTA». MED ET slikt forpliktende ord innleder Dan Brown sin verdensbejublede bestselger «Da Vinci-koden». Brown har klart det mesterstykke å skrive en intellektuell actionthriller - en bok som appellerer til kvinner og menn, til akademikere og James Bond-fans. En maskulin thriller og en tenksom bok fylt av feminine verdier. En underholdende og utfordrende bok proppfull av spennende teorier.

Men - fakta ?

I enhver roman finnes en gråsone mellom fiksjon og virkelighet, mellom diktning og sannhet. Som forfattere lever vi ikke i et vakuum der utelukkende fantasien dominerer. Forfattere stjeler rått og uhemmet fra virkeligheten.

Likevel har Dan Brown gått usedvanlig langt i å antyde at hans thriller er basert på skjulte, historiske sannheter. Som leser blir man besnæret av hans tankespinn. I en salig blanding av teologi og kunsthistorie - anført av universalgeniet Leonardo da Vinci - føres leseren inn i en verden der den ene fantastiske «avsløring» avløser den neste.

«DA VINCI-KODEN» er trolig forlagshistoriens mest vellykkede «bullet» - en roman som skyter inn på bestselgerlistene fra det tomme intet.

TVEKJØNNET: 
Er det Maria Magdalena vi ser til venstre for Jesus, slik «Da Vinci-koden» hevder - eller er skikkelsen typisk for datidens androgyne figurer i kunsten? Kronikkforfatteren belyser gråsonen mellom fiksjon og fakta, diktning og vitenskap. Foto: SCANPIX
TVEKJØNNET: Er det Maria Magdalena vi ser til venstre for Jesus, slik «Da Vinci-koden» hevder - eller er skikkelsen typisk for datidens androgyne figurer i kunsten? Kronikkforfatteren belyser gråsonen mellom fiksjon og fakta, diktning og vitenskap. Foto: SCANPIX Vis mer

Suksessen skyldes ikke bare romanens udiskutable driv og tilsynelatende faktabaserte fundament. Forlaget Doubleday sendte ut ikke mindre enn ti tusen pr-eksemplarer til aviser, anmeldere og bokhandlere før lanseringen. Bokbransjen ble bombardert med reklame for den nye thrilleren. Dan Brown turnerte USA rundt. Markedet var på bristepunktet da lanseringsdatoen nærmet seg.

Lanseringssirkuset toppet seg da The New York Times brøt sperrefristen og anmeldte romanen på kulturseksjonens førsteside - en anmeldelse som kort kan oppsummeres slik: «WOW!»

Den første dagen solgte «Da Vinci-koden» 6 000 eksemplarer. Innen uken var omme, hadde den solgt 25 000. Her hjemme har Bazar forlag trykt opp 125 000 bøker for å møte etterspørselen under julehandelen.

MEN AVSLØRER «Da Vinci-koden» historiske hemmeligheter?

I avisartikler, tidsskriftreportasjer, kronikker og sogar bøker er de bærende tesene og de såkalte faktaene i romanen vurdert, analysert og langt på vei avvist. Dagbladet meldte for noen uker siden om en fransk bok som avkledde thrilleren. I USA er «The Da Vinci Hoax» («Da Vinci-bløffen») betegnende nok blitt en bestselger.

Ett eksempel på en «sannhet» som utfordres av fagfolkene, er påstanden om at det er Maria Magdalena vi skimter til venstre for Jesus på Leonardo da Vincis berømte «Nattverden». Jo, figuren ser feminin ut. Men derfra til å påstå at figuren er Maria Magdalena, er et langt og fantasifullt steg. Ikke minst fordi mange kunstnere, som Leonardo, malte androgyne figurer.

Men det beste eksempel på «Da Vinci-koden»s vaklende sannhetsfundament, gjelder selve grunnlaget for den bærende konspirasjonen bak romanen: Den såkalte Sion-ordenen - hvis stormestere skal ha vært bl.a. Leonardo da Vinci, sir Isaac Newton, Boticelli og Victor Hugo - er avslørt som humbug. Allerede i 1993 innrømmet franskmannen Pierre Plantard overfor politiet at han ikke bare skapte Priory of Sion og ga ordenen røtter i 1100-tallets tempelriddere, men også at han smuglet hemmelige dokumenter, Les Dossiers Secrets, inn i franske biblioteker, der de senere ble funnet.

Boken «Hellig blod, hellig gral» (1982) av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, presenterer nettopp disse gåtene - med utgangspunkt i mystikken rundt presten Bérenger Saunière i landsbyen Rennes-le-Château. Angivelig kom han over genealogier som viste at Jesus overlevde korsfestelsen, ektet Maria Magdalena og at deres etterkommere giftet seg inn i de franske kongerekker, det merovingiske dynasti.

Ikke småtterier.

Dessverre fikk ikke Michael Baigent et eneste skarpt spørsmål fra norske journalister da han besøkte Oslo for å lansere «Hellig blod, hellig gral». Synd. Både han, boken og de omdiskutable teoriene hadde fortjent å møte et våkent og belest journalistkorps som kunne ha utfordret bokens selvetablerte sannheter.

PARADOKSALT NOK fråtset jeg uhemmet i de spennende tankespinnene i «Hellig blod, hellig gral» da jeg skrev romanen «Sirkelens ende», som utkom i 2001, to år før «Da Vinci-koden».

Men selv om jeg har lånt (og behørig kreditert) mange ideer fra «Hellig blod, hellig gral», som foregir å være en journalistisk dokumentarbok, og selv om enkelte fakta i «Sirkelens ende» faktisk er fakta, har jeg ingen illusjoner om at min bok i sum inneholder noe annet enn fiksjon. For, let,s face it: verken «Da Vinci-koden» eller «Sirkelens ende» inneholder fakta innenfor vitenskapen definisjon.

Som skjønnlitterære forfattere leker vi med fakta. Vi utfordrer fakta. Vi bruker fakta som dikteriske virkemidler. Vi dikter videre i den litterære gråsonen der fiksjon og fakta skiller lag.

Det betyr ikke at diktningens tanker og teorier ikke fortjener å bli lyttet til og tatt alvorlig. «Da Vinci-koden» og «Sirkelens ende» og for den saks skyld «Hellig blod, hellig gral» utforsker, på hver sin måte, temaer som tidlig kristendom, urkirkens kvinnesyn, Det nye testamentes tilblivelse og evangelienes ekthet. Hvorfor fremstiller eksempelvis Thomasevangeliet en Jesus som er langt mer åpen for kvinner og kvinners syn enn Kirken? Hvorfor ble noen evangelier inkludert og andre vraket da Det nye testamente ble satt sammen?

Dette er reelle og vesentlige spørsmål som seriøse teologer og historikere bruker livslange studier til å forske i.

MANGE AV spørsmålene som Dan Brown stiller i «Da Vinci-koden», fortjener oppmerksomhet. Det er fantastisk at en bok som er trykt i et svimlende antall millioner eksemplarer, får folk flest til å debattere og engasjere seg i kulturhistoriske og teologiske spørsmål som før var forbeholdt professorer og andre fagfolk.

Men ta bøker som «Da Vinci-koden», «Hellig blod, hellig gral», «Den fjerde regelen» og «Sirkelens ende» for hva de er verd: Fiksjon og dikning med utspring i en flora av sannheter og halvsannheter, spekulasjoner og teorier, tankespinn og ren fantasi. Om slike romaner ansporer leserne til å gå dypere inn i de spørsmål som bøkene reiser, har fiksjonens tankelek hatt en verdifull misjon utover å underholde og utfordre!

<B>FORFATTEREN:</B> Tom Egeland er forfatter og nyhetssjef i TV2.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media