Er dette et kunnskapsløft?

STATSRÅD KRISTIN CLEMET har høye ambisjoner for skolen. Det er prisverdig. Men når man ser utkastene til nye læreplaner for grunnskolen, kan man ikke annet enn undres.

Hun snakker om at elevene med de nye læreplanene skal lære mer, men slik de er utformet er det langt mer sannsynlig at de kommer til å lære mindre.

Læreplanene for de ulike fag er ute på høring. I disse forslagene er lærestoffet presentert med systematiske formuleringer knyttet til elevenes såkalte læringsutbytte. Alt lærestoff skal nå formuleres i kompetansemål, det vil si hva elevene skal kunne. Hvilke ferdigheter og kunnskaper de skal ha. Læreplanene skal ikke lenger inneholde oversikter over hva elevene skal lære og hvordan; hva de skal høre om og hvilket lærestoff de skal møte. I utkastene til læreplaner er selve innholdet fastsatt i oppsiktsvekkende generelle vendinger. Emnene er få, knappe og generelle, men alle er formulert med hensyn til hva elevene skal ha fått ut av stoffet.

DET LYDER besnærende, men er problematisk:

1. Fordi elever er svært ulike og vil lære ulikt. Det er ikke mulig å legge en mal for samtlige elevers læringsutbytte. Det er ikke mulig å fastsette hva alle elever skal kunne, men det er fullt mulig å fastsette det alle elever skal møte.

2. Fordi det er svært mye som ikke lar seg formulere i kompetansemål. Verdifull kunnskap og innsikt der det rett og slett ikke er mulig å måle hva elevene sitter igjen med. Dette er for eksempel lærestoff som må bearbeides i elevene selv over tid. Og der det er umulig å forholde seg instrumentelt til læringen. Ikke all læring kan eller skal måles.

3. Fordi målene har sitt utgangspunkt i en naturvitenskapelig tenkemåte. De humanistiske fag er i mye mindre grad egnet til denne type læreplanstruktur. Det blir litt tvangstrøye over det.

3. Fordi man risikerer at den eneste måten å finne ut hva elevene sitter igjen med, er å teste dem. Da ender vi opp med en skole som ikke er styrt av læreplaner, men av tester utformet nasjonalt. Og det er faktisk en revolusjon i norsk skole. En forbløffende upåaktet en. Som neppe slår positivt ut med hensyn til nivået på elevenes læring.

4. Fordi det erfaringsmessig er slik at når lærerplanene er generelle med hensyn til innholdet, er det forlagene som faktisk fastsetter det reelle innholdet.

TO EKSEMPLER:

1. Henrik Ibsen

Det står ikke et ord om Ibsen (eller andre forfattere, for den del) i forslaget til norskplan for grunnskolen. Og det er jo egentlig ikke så rart. For hvordan skal man lage kompetansemål for 15-åringer når de skal lære om Ibsen? Hvordan kan man formulere hva elevene skal få ut av «Et dukkehjem»? Når malen med kompetansemål er presset ned over absolutt alt lærestoffet - enten det passer eller ikke - er konsekvensen at der man ikke kan formulere et læringsutbytte, kan ikke lærestoffet stå i læreplanen. Og da må mester Henrik ut, fordi du ikke kan formulere hva 15-åringer skal få ut av Ibsen. (Les forøvrig innledningen til Dag Solstads «Genanse og verdighet» om hvorfor ungdom ikke trenger å forstå Ibsen, - ikke bør forstå ham. Men man kan da ikke vokse opp i Norge uten å ha hørt om Ibsen!)

Clemet sier hun har tillit til at lærerne sørger for å ta ham med. Men poenget er ikke at lærerne kan ta ham med eller at vi tror de vil det. Poenget er om det nå vil være mulig å ikke ta ham med. Poenget er at når Ibsen i liten grad er testbar, vil han komme til å måtte vike plassen for det lærestoffet som lar seg teste.

Dessuten: I en tidligere læreplan (M87) var ikke Ibsen nevnt. Fagplanene der var også ganske generelle, og i treårsbolker. Da en eksamensoppgave på begynnelsen av nittitallet hadde «Et dukkehjem» som utgangspunkt, steg det opp et Ramaskrik (se Jeremia 31:15 og Matt. 2:18) fra mange lærere om at dette var urettferdig for deres elever, for de hadde jo ikke gjennomgått «Et dukkehjem» - det sto jo ikke i læreplanen.

Her kunne det vært lurt å lære av historien.

2. Lærestoff om bibelen.

ALLER VERST blir det kanskje i forhold til KRL-faget (Kristendom, religion og livssyn). FN-komiteen hadde nylig kritiske merknader til KRL-faget. Jeg tør ikke tenke på hva FN-komiteen sier når den nye læreplanen ikke er organisert ut fra hvilket lærestoff elevene skal møte, men hva de skal få ut av lærestoffet. Da krysser man virkelig over en grense i forhold til religionsfriheten. I forhold til tema som har med religion å gjøre, er det knapt mulig å pålegge elevene et utbytte av opplæringen. Da nærmer man seg trosopplæring. Og det bestemte Stortinget at skolen ikke skulle bedrive allerede i 1969.

Hvordan dette kommer ut i praksis går fram av følgende eksempel. Dette er en oversikt over hvordan bibelstoffet i religionsundervisningen er anført i fire ulike læreplaner for 1.-3./4. klasse.

Normalplanen av 39

(1.-3.klasse)

Skapelsen, Gud kallar Abraham, Isak blir fødd, Isak og Rebekka, Jakobs drøm, Jakob i Mesopotamia, Jakob kjem heim att, Josef og brørne hans, Josef hjå Farao, Brørne kjem til Josef, Jakob og huslyen hans i Egypt.

Mønsterplanen av 87

(1.-3. klasse)

Skapelsen, Abraham, Isak, Jakob, Josef, Israelittene i Egypt, Utferden fra Egypt, Erobringen av landet, Moses, Josva.

Læreplanen av 97 (97-utg)

(1.-4. klasse)

Skapelsen, Edens hage, Adam og Eva, Kain og Abel, Noahs Ark, Babels tårn, Abraham, Sara, Isak, Esau, Jakob, Jakobs drøm, Jakob, Lea og Rakel, Fortellinger om Josef, Moses i sivkurven, Moses får de ti bud, Daniel i løvehulen, Jonas i hvalfiskens buk, Bileams esel, Rut og Boas, Eli og Samuel, Enken i Sarepta, Fortellinger om Sau, Fortellinger om David.Høringsutkastet av 05 (1.-4. klasse)

Sentrale tekster fra

1. og 2. Mosebok

SE GODT på oversikten ovenfor. Se hvilket bilde den gir av utviklingen i ett enkelt område fra skolens kunnskapsinnhold. Dette er kun ett eksempel, men det er et godt uttrykk for en meget klar tendens.

Spørsmålet en stiller seg da blir uvergelig: Er det virkelig dette Clemet kaller kunnskapsløftet?

I de tre læreplanene fra 1939, 1987 og 1997, er lærestoffet fastsatt ut fra tanken: Disse fortellingene ønsker samfunnet at elevene skal kjenne. Alle som vokser opp i Norge bør ha hørt om kong David og om Babels tårn etc. I Clemets høringsutkast er denne tanken forlatt. Her er det den enkelte lærer (eller kanskje i praksis: det enkelte forlag) som vil fastsette dette. Det har absolutt ingenting med mistillit til lærerne å gjøre; men å fastsette skolens innhold skal gjøres nasjonalt og ikke på hver enkelt skole.

Hvordan kan man best styre skolens innhold og dermed elevenes læring? Jo, ved enkelt å angi innholdet. En abdiserer som skolemyndighet dersom en må styre i etterkant gjennom tester, fordi en har overlatt til forlagene å fastsette skolens innhold. Det er mye lurere - og klokere, og bedre og mer effektivt - å fortsatt fastsette innholdet - med stor grad av presisjon. Den metoden har fungert siden Erik Pontoppidan og Nordahl Rolfsen.

TIL NÅ har planmakere hatt det til felles at de ser behovet for et felles kunnskaps- og kulturgrunnlag. En felles referanseramme, som er en forutsetning for å forstå det norske samfunnet. Dette har myndighetene tatt ansvaret for. Til nå. Man styrker ikke skolen ved å sanere innholdet.