NY START: Dimmu Borgir har redusert medlemsmassen til tre. Det mangler likevel ikke på lyd og virak på deres første plate på tre år. Foto: Agnete Brun
NY START: Dimmu Borgir har redusert medlemsmassen til tre. Det mangler likevel ikke på lyd og virak på deres første plate på tre år. Foto: Agnete BrunVis mer

Er dette et steg fram for Norges største metaleksport?

Dimmu Borgir lesser på.

||| ALBUM: Det var nok en del Dimmu Borgir-fans som bet seg nervøst i underleppa da det ble klart at nesten halve besetningen måtte ta sin hatt og gå for et drøyt år siden.

Både Vortex og Mustis fremsto for mange som nøkkelelementer i bandets storslåtte produksjon, henholdsvis som sanglerke og orkesterleder.

Mye lyd Men det finnes en kur for alt, er det noen som sier og denne gangen heter den Gaute Storaas, tidligere Animal Alpha-vokalist Agnete Kjølsrud, Schola Cantorum Choir og Kringkastingsorkesteret.

Slikt blir det i god Dimmu-tradisjon mye lyd av.

Og med det kan de som har engstet seg for orkestral forflatning, rulle tilbake geipen.

Det låter fremdeles som Darth Vader og Damien fra The Omen møtes til tvekamp i magi med et metalband i orkestergraven.

Teatralsk Umiddelbart slår «Abrahadabra» deg som en tanke kvassere i kantene enn de to foregående platene, «Death Cult Armageddon» og «In Sorte Diaboli».

Trommene låter ikke så klinisk og det er mer fres i gitarene.

Litt temperament har ingen tatt skade av, og som en kontrast til de mettede orkesterarrangementene, er det kjærkomment.

Førstesingelen «Gateways» viser et mer teatralsk Dimmu Borgir mye takket være Agnete Kjølsrud intense tilstedeværelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen med den mer groove-baserte «Dimmu Borgir», tempomettede «A Jewel Traced Through Coal», og den majestetiske avslutningen «Endings and Continuations», er de platas hjørnesteiner.

Fattig på dynamikk Men det er et lite men her.

All den tid «Abrahadabra» er blendende i sin instrumentelle spissfindighet og virtuose orkestrering, møter den seg selv i døren på et punkt.

Det er ingen låter som skiller seg ut som direkte dårlige, men det blir en vanskelig oppgave å strekke hals over den overveldende massen av patosladede kor, insisterende strykere og krass hornmusikk.

Dynamikk i utstrakt form er nesten ikkeeksisterende, noe som gjør det vanskelig å skille sangene fra hverandre.

Det er staffasjen som stikker av med mesteparten av oppmerksomheten og da drukner litt av de bredbeinte riffene som løftet Dimmu Borgir opp av blackmetalundergrunnen i utgangspunktet.

Det er utvilsomt Dimmu Borgir, det er utvilsomt unikt, men er det et steg framover for Norges største metaleksport?

Er dette et steg fram for Norges største metaleksport?