Er dette mitt fedreland?

«DETTE KAN IKKE

være sant», lød svaret, da jeg fortalte min adopterte sønn at Utlendingsnemda (UNE) har fattet vedtak om at han ikke får «adgang til riket» (etter 3 år og 8 måneders venting). Telefon-linjen til Addis Abeba var dårlig. Jeg gjentok, ord for ord: «UNE sier nei. Du får ikke lov til å oppholde deg i Norge.» Det ble stille i den andre enden. Så kom det, spakt: «But why?». Jeg har skrevet om vår sak i UDI og UNE her i Dagbladet i juni 2001, i mars 2002 og sist i april i fjor; og jeg lovet avisens lesere at de skulle få vite hva utfallet ble: NEI. Ghebre er ikke kvalifisert for adgang til Norge, i følge UNE.

Jeg møtte ham og moren og søsteren i Eritreas hovedstad Asmara, for 12 år siden. Jeg, min nære familie og venner har forsørget dem siden. Fra å være tiggere begynte barna på skole. Alt lovet bra. Jeg fikk adoptere barna, i Eritreas High Court i 1997. Men; grensekrig mellom Eritrea og Etiopia brøt ut i 1998. For oss førte det til at Ghebre ble skilt fra mor og søster; de to ble deportert i august 2000. Gutter over 18 år ble holdt tilbake. Da søkte vi UDI om familiegjenforening med meg, fra konsulatet i Asmara. Jeg reiste hjem. Like før jul 2000 flyktet Ghebre til Khartoum. Et og et halvt år tok det før avslaget fra UDI kom, den 15.3.2002. Vi klagde på vedtaket. I juni 2002 flyktet Ghebre videre til Addis Abeba. Den 7. mai 2003 mottok vi brev fra UDI, der de opprettholdt vedtaket. Saken ble sendt til Utlendingsnemda; UNE. Vi gikk inn i enda et år med uvisse og venting; før det endelige vedtaket ble fattet i UNE den 3. ds.

I APRIL 2002

søkte jeg våre myndigheter om å få adopsjonen av Ghebre anerkjent i Norge. Saken var spesiell og krevende for BUFA, og etter et og et halvt års behandlingstid, kom vedtaket den 11.11.2003: adopsjonen var anerkjent. Denne «nye» opplysningen ble sendt UNE, da UDI bl.a. hadde begrunnet sitt avslag med at adopsjonen ikke var søkt godkjent i Norge, før vi søkte om familiegjenforening. Ghebre lever nå alene uten slekt og sosial tilknytning i Addis Abeba.

Han er traumatisert

av opplevelser fra barndom og fra siste krig; 1998-2000. Han og moren ble brutalt mishandlet av eritreisk politi. Han har levd i angst og uvisse i tre og et halvt år. Etter at moren og søsteren ble deportert, vet ingen hvor de er, eller om de er i live. I Norge, hvor Ghebre har vært på lovlig besøk 3 ganger, har han en stor familie, med et nettverk av venner, som er klar til å ta i mot ham, hjelpe ham frem i livet. Og han har meg, sin adoptivfar (sin biologiske far har han aldri møtt), som forstår at selv om Ghebre er blitt 23 år, er han like fullt et barn, et sårbart og traumatiert barn, som trenger trygghet, kjærlighet og støtte. Om min sorg og uro, min mentale helse, sier UNE: «Sterke menneskelig hensyn begrunnet i forhold på adoptivfars side kan ikke tillegges særlig vekt.»

MAN KOMMER IKKE LANGT

i livet, eller i verden, med UNEs frastøtende nord-europeiske ordkonstruksjon. Om vi så lager et papirbombefly av vedtaks-arkene og sender dem rett inn i fremmedfrykten og Bøygen, kommer de neppe langt. De faller nok heller til jorden, slik knuste håp ramler i bakken, blir liggende der skrekkslagne, gapende: «Det kan ikke være sant!» Dette kan ikke stemme. Vi har lært og vet at det aktverdige og rette er: Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, og i alle fall én. Var det enda en løgn? Det kan ikke stemme. Ikke etter alle sangene, alle de frie ordene, alle avisreportasjene, alle de dødssterke fotografiene. Ikke etter alle diktene, alle krigene, alle årene med fred, etter vår velmenende velstands-humanisme? Det kan da ikke stemme at en sønn ikke får komme hjem, til faren sin? Skal dette være mitt fedreland?