Er dette Nordens beste filmer?

Voldelige alkoholikere, animerte fristerinner og nakne menn som gråter.

||| (Dagbladet.no) «Norsk film har virkelig kommet seg de siste åra, ass».

Hvis den kvalmende forutsigbare vorspielfrasen stemmer, hvorfor stikker alltid nabolandene av med Nordisk Råds filmpris?

Danmark har vunnet prisen tre ganger. Sverige to, Finland én. Så selv om vi etter hvert kunnet si at en film er god uten å måtte slenge på halen «til å være norsk», er vi fortsatt Film-Nordens jumbonasjon. Skal underdogen «Upperdog» endelig bringe prisen hjem til Norge?

Danmark: «Submarino»
Prisvinneren for 2010 offentliggjøres onsdag klokka 11, og offentliggjøringen kan følges live via webcast her.

Også i år er Danmark favoritten.

- Da jeg hadde lest de første 100 sidene i boka, ringte jeg produsenten min og sa «hvorfor i helvete sender du meg denne driten? Skal jeg lage en film om en aggressiv, introvert og voldelig mann?»

Danmarks superregissør Thomas Vinterberg, kjent for filmen «Festen», har et poeng. Hovedpersonen Nick framstår ikke ved første øyekast som den mest sympatiske dansken. Alle de tomme ølflaskene i herbergehybelen vitner om et traust liv. Han snakker sjelden med lillebroren, som han vokste opp med i et dystert arbeiderklassestrøk i København.

- Selv vokste jeg opp i et hippiekollektiv med glede, varme og halvfulle intellektuelle, forteller Vinterberg, som er glad for at han fulgte produsentens råd om å lese resten av boka.

- For å komme på deres synshøyde, oppsøkte vi miljøene. Vi prøvde til og med å flytte inn på et herberge, men de sa «ja, om dere er ok med å kaste tre hjemløse på gata»,

Et av filmskaperens utgangspunkter var fascinasjonen for at folk velger å pantsette alt de har for å skyte heroin i armen. Nicks bror kombinerer heroinist- og farstilværelsen. Med blandet hell.

«Upperdog»-regissør Sara Johnsen liker Vinterbergs tidligere verker bedre.

- «Submarino» er hardtslående, mørk, sosialrealistisk og alt det der, så den er en sterk favoritt, men filmen har for mange av de sterke virkemidlene for min smak. Folk dør uten at jeg helt forstår hvorfor, hvis du skjønner. Jeg synes Margreth Olin har skildret overgrep, vold og grusomhet mye bedre.

Finland: «Den nakne mannen»
- Finlands dokumentarfilm kommenterer den danske filmen på en finurlig måte, sier Sara videre.

«Miesten vuoro», «Steam of Life» eller «Den nakne mannen» på hvert sitt respektive språk, er et badstuvarmt portrett av den erkefinske mannen. Joonas Berghäll har reist rundt i Finland og intervjuet menn som ellers er tause om livene sine, og kledd dem nakne i fortellingen om alt fra kjærlighet til ensomhet og død.

- Mennene som er intervjuet er litt som de to brødrene i «Submarino», de har opplevd tap, motstand og elendighet.

Sverige: «Metropia»
Den surrealistiske animasjonen «Metropia» er satt til et dystopisk Festning Europa bundet sammen av en undergrunnsbane med en så usannsynlig høy fart at Stockholm-Paris er som Jernbanetorget-Majorstua.

- Egentlig skulle filmen hete «Metro», men så så jeg en Eddie Murphy-film med samme navn som var skitdårlig, så jeg måtte bytte, sier regissør Tarik Saleh.

Han har fått med seg et stjernelag av hollywoodskuespillere på dubbingen.

Mens en gjennomsnittlig tenåringsjente sikkert ville kappet av seg fingeren for å høre «True Blood»-hottien Alexander Skarsgårds stemme, forsøker hovedpersonen Roger å finne ut hvordan han kan få den Skarsgård-dubbede stemmen ut av hodet.

På jakt etter sannheten oppdager han en korporativ konspirasjon som ville gitt enhver Datatilsynet-ansatt hjerteinfarkt.

- Filmen er en kommentar til samfunnet vi lever i, der folk ikke er redd for å bli overvåket, men gjerne vil det. I dag står folk i kø for å bli med på «Big Brother». Det er ikke lenger «å nei, jeg blir overvåket av myndighetene», men «å nei, ingen gidder å lese statusoppdateringene mine», påpeker Tarik på beste Orwell-vis.

- Den svenske filmen virker veldig eksperimentell, og sprenger grensene for hva man kan gjøre i film. Sånn sett er den en sterk kandidat, sier Sara Johnsen.

Island: «The Good Heart»
En bar er et mørkt og kjølig sted der menn kommer for å drikke alene. Det skal aldri være mer enn 13 stoler — «tenk på Jesus og disiplene som huskeregel» — og det skal ikke være noen kvinner.

- Dette er jo det motsatte av slik vi oppfatter en bar. Vi drar dit for å hygge oss, være sosiale, kanskje møte piker, sier regissør Dagur Karí, mannen bak «Nói Albinói».

«The Good Heart» er en bittersøt og mest av alt hjerteskjærende vakker skildring av møtet mellom den bitre grinebiteren som styrer baren sin etter denne filosofien, og en suicidal tenåringsuteligger. 90 prosent av handlingen foregår inne i den mørke baren. Overraskende nok er filmen hysterisk morsom.

- Jeg kan godt sette pris på en Jim Carrey-komedie, men da føler jeg ofte en tomhet etterpå. Dramafilmer er på den andre siden ofte blottet for alt som heter humor. Jeg ville vise at det er plass til begge verdener i én og samme film, sier regissøren om filmen som er FREDAGs favoritt av de fem.

Også Sara Johnsen håper islendingene vinner, om ikke annet fordi de finanskriserammede filmskaperne så sårt trenger prispengene på 350 000 danske kroner. Om hun ikke selv skal vinne, selvsagt.

Norge: «Upperdog»
Saras Johnsens amandabelønte andrefilm er en «show don?t tell»-subtil fortelling om at man kan ha det vondt selv om mann er vokst opp i et overflodssamfunn. Den underfundige, troverdige filmen om fire unge mennesker hvis liv knyttes sammen i Oslo har blitt kalt det største gjennombruddet i norsk film siden «Reprise».

- Så, hvordan føler du at vinnersjansene er?

- Neeei, jeg har ikke på følelsen at de er så store. Sikkert også fordi filmen ikke er bra nok, men nordmenn er heller ikke så «på» som danskene er. Danskene sier alltid «vår film er best!», de er superbeskyttende og slåss for filmene sine med nebb og klør, sier Sara, som ble nominert til Nordisk råds filmpris også med sin første film «Vinterkyss».

Hun tror Margreth Olins «Engelen» ville hatt større vinnersjanser, med sin sosialrealisme som matcher «Submarino».

- Dansker synes alltid at Danmark bør vinne. Nordmenn, derimot, vil helst at Norge ikke skal vinne, konkluderer Johnsen.

Danmark har vunnet prisen tre ganger. Sverige to, Finland én. Så selv om vi etter hvert kunnet si at en film er god uten å måtte slenge på halen «til å være norsk», er vi fortsatt Film-Nordens jumbonasjon. Skal underdogen «Upperdog» endelig bringe prisen hjem til Norge? Danmark: «Submarino» !Også i årets utdeling er Danmark favoritten. —Da jeg hadde lest de første 100 sidene i boka, ringte jeg produsenten min og sa «hvorfor i helvete sender du meg denne driten? Skal jeg lage en film om en aggressiv, introvert og voldelig mann?» Danmarks superregissør Thomas Vinterberg, kjent for filmen «Festen», har et poeng. Hovedpersonen Nick framstår ikke ved første øyekast som den mest sympatiske dansken. Alle de tomme ølflaskene i herbergehybelen vitner om et traust liv. Han snakker sjelden med lillebroren, som han vokste opp med i et dystert arbeiderklassestrøk i København. —Selv vokste jeg opp i et hippiekollektiv med glede, varme og halvfulle intellektuelle. For å komme på deres synshøyde, oppsøkte vi miljøene. Vi prøvde til og med å flytte inn på et herberge, men de sa «ja, om dere er ok med å kaste tre hjemløse på gata», forteller Vinterberg, som er glad for at han fulgte produsentens råd om å lese resten av boka. Et av filmskaperens utgangspunkter var fascinasjonen for at folk velger å pantsette alt de har for å skyte heroin i armen. Nicks bror kombinerer heroinist- og farstilværelsen. Med blandet hell. «Upperdog»-regissør Sara Johnsen liker Vinterbergs tidligere verker bedre. —«Submarino» er hardtslående, mørk, sosialrealistisk og alt det der, så den er en sterk favoritt, men filmen har for mange av de sterke virkemidlene for min smak. Folk dør uten at jeg helt forstår hvorfor, hvis du skjønner. Jeg synes Margreth Olin har skildret overgrep, vold og grusomhet mye bedre. Finland: «Den nakne mannen»Finlands dokumentarfilm kommenterer den danske filmen på en finurlig måte, sier Sara videre. «Miesten vuoro», «Steam of Life» eller «Den nakne mannen» på hvert sitt respektive språk, er et badstuvarmt portrett av den erkefinske mannen. Joonas Berghäll har reist rundt i Finland og intervjuet menn som ellers er tause om livene sine, og kledd dem nakne i fortellingen om alt fra kjærlighet til ensomhet og død. —Mennene som er intervjuet er litt som de to brødrene i «Submarino», de har opplevd tap, motstand og elendighet. Sverige: «Metropia» !Den surrealistiske animasjonen «Metropia» er satt til et dystopisk Festning Europa bundet sammen av en undergrunnsbane med en så usannsynlig høy fart at Stockholm-Paris er som Jernbanetorget-Majorstua. —Egentlig skulle filmen hete «Metro», men så så jeg en Eddie Murphy-film med samme navn som var skitdårlig, så jeg måtte bytte, sier regissør Tarik Saleh. Han har fått med seg et stjernelag av hollywoodskuespillere på dubbingen. Mens en gjennomsnittlig tenåringsjente sikkert ville kappet av seg fingeren for å høre «True Blood»-hottien Alexander Skarsgårds stemme, forsøker hovedpersonen Roger å finne ut hvordan han kan få den Skarsgård-dubbede stemmen ut av hodet. På jakt etter sannheten oppdager han en korporativ konspirasjon som ville gitt enhver Datatilsynet-ansatt hjerteinfarkt. —Filmen er en kommentar til samfunnet vi lever i, der folk ikke er redd for å bli overvåket, men gjerne vil det. I dag står folk i kø for å bli med på «Big Brother». Det er ikke lenger «å nei, jeg blir overvåket av myndighetene», men «å nei, ingen gidder å lese statusoppdateringene mine», påpeker Tarik på beste Orwell-vis. Den svenske filmen «Metropia» virker veldig eksperimentell, og sprenger grensene for hva man kan gjøre i film. Sånn sett er den en sterk kandidat, sier Sara Johnsen. Island: «The Good Heart» !En bar er et mørkt og kjølig sted der menn kommer for å drikke alene. Det skal aldri være mer enn 13 stoler — «tenk på Jesus og disiplene som huskeregel» — og det skal ikke være noen kvinner.Dette er jo det motsatte av slik vi oppfatter en bar. Vi drar dit for å hygge oss, være sosiale, kanskje møte piker, sier regissør Dagur Karí, mannen bak «Nói Albinói». «The Good Heart» er en bittersøt og mest av alt hjerteskjærende vakker skildring av møtet mellom den bitre grinebiteren som styrer baren sin etter denne filosofien, og en suicidal tenåringsuteligger. 90 prosent av handlingen foregår inne i den mørke baren. Overraskende nok er filmen hysterisk morsom. —Jeg kan godt sette pris på en Jim Carrey-komedie, men da føler jeg ofte en tomhet etterpå. Dramafilmer er på den andre siden ofte blottet for alt som heter humor. Jeg ville vise at det er plass til begge verdener i én og samme film, sier regissøren om filmen som er FREDAGs favoritt av de fem. Også Sara Johnsen håper islendingene vinner, om ikke annet fordi de finanskriserammede filmskaperne så sårt trenger prispengene på 350 000 danske kroner. Om hun ikke selv skal vinne, selvsagt. Norge: «Upperdog» !Saras Johnsens amandabelønte andrefilm er en «show don?t tell»-subtil fortelling om at man kan ha det vondt selv om mann er vokst opp i et overflodssamfunn. Den underfundige, troverdige filmen om fire unge mennesker hvis liv knyttes sammen i Oslo har blitt kalt det største gjennombruddet i norsk film siden «Reprise». —Så, hvordan føler du at vinnersjansene er? —Neeei, jeg har ikke på følelsen at de er så store. Sikkert også fordi filmen ikke er bra nok, men nordmenn er heller ikke så «på» som danskene er. Danskene sier alltid «vår film er best!», de er superbeskyttende og slåss for filmene sine med nebb og klør, sier Sara, som ble nominert til Nordisk råds filmpris også med sin første film «Vinterkyss». Hun tror Margreth Olins «Engelen» ville hatt større vinnersjanser, med sin sosialrealisme som matcher «Submarino». —Dansker synes alltid at Danmark bør vinne. Nordmenn, derimot, vil helst at Norge ikke skal vinne, konkluderer Johnsen.

NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra den nyeste utgaven av Dagbladet FREDAG.
NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra den nyeste utgaven av Dagbladet FREDAG. Vis mer