Er dialog mulig i Kosovo?

De siste måneders hendelser i Kosovo har vekket verdens oppmerksomhet. Albanerene har nådd tålegrensen for serbisk undertrykking, spesielt det serbiske politiets behandling av den albanske majoriteten i provinsen.

De krever retten til utdanning på eget språk og mener de bare kan sikre sine borgerrettigheter gjennom opprettelsen av en uavhengig stat. Deres frustrasjon over egen ikke-voldsstrategi har ledet til en voldelig motstandskamp.

Serbiske myndigheter på sin side frykter kravet om uavhengighet og vil ikke gi slipp på landområder som har en mytisk betydning i Serbias historie. De frykter en albansk nasjonalisme som de mener vil medføre en ny serbisk flyktningestrøm

til et Serbia som iflg. FN har nærmere 700 000 flyktninger fra før.

Gjennom media har vi fått inntrykk av at dette er en etnisk konflikt der partene er uforenlige. De vestlige konfliktjournalistene forholder seg først og fremst til de ekstreme posisjonene. Deres jakt på blod gjør at forsonende initiativ sjelden blir synliggjort. Fredsjournalister har lite spillerom i medievampyrenes verden.

Spørsmålet er hvorvidt journalistenes ensidige fokusering på den etniske konflikten er med på å legitimere ekstremistenes forståelse av situasjonen? Er våre reportasjer med på å nøre opp under hatet, og dermed med på å rive grunnlaget bort for en flerkulturell sameksistens?

Uansett utfallet av den pågående konflikten så er det i Kosovo serbere og albanere skal leve sammen. Reaksjonene fra Europa styrker ikke det flerkulturelle Kosovo med sin merkelige sammenblanding av en passiv forståelse og godkjenning av serbisk politikk kombinert med en mer og mer ensidig støtte til albansk

nasjonalisme.

Det synes klar

t at Milosevic sin politikk undergraver serbernes egen framtid i Kosovo. Parallellen går lett til Kroatia, der den serbiske politikken undergravde serberenes eksistens i Krajina og Slavonia. Og vi husker Kroatias suksessfulle kamp for sin uavhengighet, uten at det har medført nevneverdig større respekt for demokratiske spilleregler og menneskerettigheter. Og med store serbiske flyktningestrømmer som resultat.

Ett av problemene i Kosovo er de manglende institusjonelle og kulturelle arenaene for felles dialog mellom serbere og albanere. Når disse ikke fungerer, blir det lukkede informasjonssystemer. Dette forsterkes i Kosovo av at albansk og serbisk er to vidt forskjellige språk. Propagandaapparatet skaper sterke fiendebilder, og parallellsystemet forhindrer det korrektiv som ansikt-til-ansikt-kontakt og samtaler på tvers av etniske grupperinger medfører.

Jeg har i løpet av 1998 besøkt Kosovo ved fire forskjellige anledninger, og det er merkbart hvordan hatet vokser. Den

nåværende situasjonen er preget a

v gjensidig manglende tillit, forståelse og kunnskap. Selv om det skulle bli storpolitisk enighet, virker det som om det på grasrota er manglende grobunn for fredelig sameksistens. Arbeidet for å bygge opp en sosial bevegelse for dialog er derfor i denne situasjonen svært viktig.

Nansenskolen har i tre år drevet et dialogprosjekt, «Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning», rettet mot det tidligere Jugoslavia. Målsettingen er å dyktiggjøre freds- og konfliktarbeidere gjennom et ti ukers dialogseminar langt unna konfliktens sentrum.

Utgangspunktet for dette dialogarbeidet er å etablere et teoretisk fundament for politisk tenkning basert på demokratisk teori, respekt for menneskerettighetene og vilje til fredelig konfliktløsning. Dette blir presentert som et klart alternativ til den etniske nasjonalisme som har vært grunnlaget for politisk tenkning og organisering i det tidligere Jugoslavia.
Under perioden på Lillehammer er det mange som

stålsetter seg, og de føler se

g delvis presset til å forsvare sin etniske gruppe. Diskusjoner mister preget av dialog og ender opp som en kamp om hvem som har rett. Dette betyr at det er først ved hjemkomsten, når de møter gamle venner og arbeidskollegaer, at de ser hvordan de faktisk har endret holdninger og standpunkt. Propagandaen er blitt lettere gjennomskuelig.

Dette er ikke problemfritt, i verste fall kan et nyansert fiendebilde medføre forræderstempelet og skape konflikter i hjemmemiljøet og på arbeidsplassen. I Pristina, Kosovo har derfor 16 tidligere deltakere i Lillehammer formet en egen Nansen-gruppe.

En hyppig feiltolkning av dialog er at den bygger på en harmonimodell, der partene gjennom dialog når fram til enighet. Men deltakerne i Nansen-gruppa er verken enige om historiske analyser eller framtidsvisjoner. De innser likevel nødvendigheten av å skape møteplasser for dialog. De innser nødvendigheten av den konstruktive samtale. De innser at samarbeid er nødvendig for å skape levelige kår for

begge parter.

I novem

ber 1997 tok de initiativ til et tre dagers dialogseminar for ti albanere og ti serbere. Ressurspersoner fra PRIO og Nansenskolen stod for forelesninger og igangsettelse av i dialogarbeidet. Erfaringene fra dette arbeidet var entydige: Når det ble skapt rom og mulighet, så opplevde deltakerne dialogen som frigjørende.
Første dag fokuseres det på dialog og kommunikasjon. Mens man i en diskusjon forsøker å overbevise motstanderen gjennom argumenter, ønsker man i en dialog å utvikle forståelsen for den andres posisjon og opplevelse av situasjonen. Andre dag presenteres en metode for å analysere konflikter. Denne blir anvendt i en analyse av Jugoslavias sammenbrudd. Deltakerne blir trent opp i å snakke om konflikter på en disiplinert måte. Først tredje dagen, etter innføringen i dialog og analyse, begynner deltakerne å diskutere Kosovo.

Det viktigste er ikke de fakta som blir lagt på bordet, men den prosess deltakerne gjennomlever. Når et møterom blir skapt og

erfaringer deles, er det de fel

les rom som blir utforsket. Frykten er sterk på begge sider. Bitterheten over tapte muligheter likeså. Men den viktigste reaksjonen er overraskelsen over å møte langt mer nyanserte perspektiver hos motparten enn forventet. I en dialogsituasjon blir begge parter overrasket over den andres holdninger og ønsker, de stemmer ikke helt med propagandaens fiendebilder. En felles erfaringsplattform blir utviklet med ønske om større samarbeid på tvers av etniske skillelinjer.

Dialogarbeid i Lillehammer kan avfeies med at de nøytrale omgivelsene gjør dette mulig. Men ved hjelp av Nansenskolens og PRIOs rolle som «tredje part» er dette arbeidet vist seg mulig også i Jugoslavia. Når serbere og albanere i Kosovo kommer sammen for utforske sine felles rom, så oppdager de at det er ikke så vanskelig å utvikle en forståelse av hverandres situasjon. De oppdager at de må bryte med de sterke føringene fra Beograd og Tirana, og selv ta ansvar for utviklingen av sin egen region. Bakenfor den etniske

konflikten ligger dypere sa

mfunnsmessige problemer og behovet for økonomisk utvikling.

Det er derfor en sterk kontrast å komme hjem til Norge fra Kosovo. Etter å ha sittet sammen med serbere og albanere som forsøker å finne løsninger på felles problemer, møter jeg norske media som synes å ha en svært ensidig analyse. Den etniske konflikten mellom serbere og albanere overskygger alt annet.

Når vi gjennom media får inntrykk av at dette er en etnisk konflikt som bare kan løses med makt alene, så virker det mer og mer meningsløst å argumentere for politisk dialog som den eneste alternative løsningen på Kosovo-konflikten. Spesielt når en forutsetning for politisk dialog er et større press fra grasrota på politiske ledere, både på serbisk og albansk side, enn det vi ser i dag.
Mitt argument er at potensialene for dialog er langt større enn media gir inntrykk av. Nansen-gruppa i Pristina, som består av serbere og albanere, har i løpet av det siste halvåret arrangert fem dialogseminar for

politikere, journalister, NGO

-arbeidere, advokater og andre. Under det siste seminaret deltok observatører fra Tyskland, Østerrike, Sverige og EU.

De samlet seg igjen i begynnelsen av juni for å diskutere mulighetene for å opprette et dialogsenter i Pristina. Dette arbeidet trenger internasjonal støtte. Dersom dialogsenteret blir oppfattet som en internasjonal frisone, så kan en dialoggruppe på 60 fort bli til 600 og 6000.

NATOs maktdemonstrasjon over Albania og Makedonia forsterker alle de paranoide trekk i den serbiske befolkningen. Hadde de samme økonomiske ressurser blitt satt inn på dialogarbeid, med den samme medieoppmerksomheten rundt dette arbeidet, ville det kunne synliggjort en tredje vei. Men sett med vestens øyne er argumentet at det er bare maktens språk Milosevic forstår.

Sett med lokalbefolkningens øyne er vestens politikere og journalister igjen med på å gjøre sameksistens umulig. Ved at vestens journalister og politikere forholder seg primært til de ekstreme posisjonene

er de indirekte med på å

sementere disse.

Det er først når serbere og albanere vil samles til felles protest mot den økende volden at vi kan begynne å se konturene av et framtidig flerkulturelt Kosovo som gir like rettigheter til serbere og albanere i et demokratisk samfunn. Uansett utfallet av storpolitiske drøftinger og eventuelle avtaler mellom Milosevic og Rugova, så er dialogarbeid på grasrotplan nødvendig for å skape en fredskultur i Kosovo.

Det snakkes mye om nødvendigheten av å hente lærdom fra Bosnia for ikke å gjenta tragiske feil. Måten mange vestlige journalister nå nører opp under den etniske konflikten på, får meg til å undres over hva de kan ha lært.