JURIST: Det finnes mange gode grunner for å skrive under pseudonym, skriver Anine Kierulf.
Foto: Erlend Aas / SCANPIX
JURIST: Det finnes mange gode grunner for å skrive under pseudonym, skriver Anine Kierulf. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Er Doremus' anonymitet hovedproblemet?

I akademia er det en fordel at ikke de som vurderer ditt manus vet at du er ung og uerfaren stipendiat.

Meninger

Anne Holt skrev i Dagsavisens Nye meninger ut en tidligere fremført twitterkritikk mot den pseudonyme bloggeren Doremus. Sammen med blant andre Kjersti Løken Stavrum og Anders Giæver er hun svært kritisk til de redaksjoner som publiserer hans gravejournalistikk pseudonymt. I denne seneste kritikken fremstilles de redaksjoner som går god for denne Fritt Ord-støttede  bloggeren som redaksjoner som ikler seg en «bekvem åndelig burka», de opptrer uridderlig og omklamrer «Ville Vesten». Alt dette fordi de lar én person opptre under pseudonym i spaltenesine.

Denne praksisen innebærer endog et kontraktsbrudd med de redigerte mediers lesere. I alle fall når denne ene personen, i motsetning til de KlaraKlok-er, Etikere og lederskribenter som ellers skriver uten navn, ikke er ansatt i avisene. Dette er ganske sterke anklager. 

Det er med en viss undring jeg har fulgt debatten omDoremus´ pseudonymitet. Ikke fordi jeg ikke skjønner de prinsipielle innvendingene.

At man skal vite hvem man snakker med. At de etablerte medier har et særlig ansvar for åpenhet og transparens. For etterrettelighet og kvalitet, ikke minst i en ny offentlighet der så mye annet tilbys oss fra alle andre steder. At uvisse om kritikkens avsender opprettholder uvisse om mulig manipulering.

Men anonymitet og pseudonymitet er også en sentral del av ytringsfrihetshistorien, både i pressen og i litteraturen for øvrig.

Det finnes en rekke prinsipielle forsvar for den. Én oversikt over argumenter både for og mot — uavhengig av Doremus? sak — kan finnes i Sven Egil Omdals oversikt med videre lenker, her

I akademia er anonymitet utgangspunktet for publisering. Man leverer sine artikkelutkast anonymt, man vurderes av anonyme fagfeller. Fordi det er argumentene, ikke avsenderen som skal vurderes. I offentligheten er det også andre hensyn som gjør seg gjeldende. Men det Kjersti Løken Stavrum, Anne Holt eller Anders Giæver skriver får, foruten en mye større utbredelse, også en annentyngde enn det Peder Ås skriver. Eller det en tidligere straffedømt skriver. Eller en folkefiende av noe slag, en pedofil, kanskje.

Noen posisjoner kan være ønskelig ikke å skrive åpent fra også. I akademia er det en fordel at ikke de som vurderer ditt manus vet at du er ung og uerfaren stipendiat. Og motsatt: De etablerte professorer bør ikke ha publiseringsforrang kun i kraft av sin posisjon. Det er ikke så vanskelig å tenke seg varianter av dette i den bredere offentligheten også, jeg er i grunnen litt overrasket over at Doremuskritikerne ikke kommer på flere.

Hvordan blir arbeidsmiljøet for den Schibstedansatte som plukker Aftenpostens journalistikk fra hverandre? Hvor stor sjanse for forfremmelse har sykepleieren eller legen som åpent kritiserer den delen av helsevesenet han jobber i selv? Læreren som kritiserer PISA-testing eller autoritære rektorer? Er det feigt ikke å skrive som deg selv hvis du er uglesett rusmisbruker? Hvis du lider av forfølgelsesvanvidd eller tunge psykoser? Hvis du setter søkelyset på kommunale misligheter, men er avhengig av kommunal goodwill for å oppebære hjelpetiltak til ditt mutihandicappede barn? Hvis familien din lever etter en streng æreskultur, eller er Jehovas Vitner, for hvem deltagelse i det politiske er synd? 

Jeg har jobbet med mediejuss og presseetikk i en del år. Blant annet med å forklare og forsvare prinsippene for mest mulig åpenhet. Og jeg blir glad hver gang debatter om offentlighetens utfordringer føres langs prinsipielle linjer. Det er ofte ikke tilfelle. Når det skjer, skal mediene ha mye av æren. Primært fordi prinsippene bærer deres eksistensberettigelse som forsvarere for offentligheten, men uansett. Det er imidlertid ikke slik at prinsipper styrer alt.

Det utpreget pragmatiske Norge har ingen sterk tradisjon for prinsipiell tenkning. Heller ikke pressen styres av prinsipper bestandig. Hvis jeg skal følge opp Anne Holts store ord og eksempler: Hadde pressen gjennomgående vært prinsipiell, ville den formodentlig vært vel så opptatt av samfunnskontrakten som av den mediekontrakten Anne Holt mener noen av dens representanter nå har brutt med sine lesere. Likevel var det omtrent ingen medier som stilte særlig kritiske spørsmål under prosessen frem mot at vår samfunnskontrakt, Grunnloven, i fjor ble endret. Til tross for at det var — og er — nok prinsipielt kritikkverdig å ta av. 

Prinsipper er et nødvendig utgangspunkt hvis man vil forstå de ulike ytringsfrihetsargumenter, og ta stilling til hvordan de skal avveies i den enkelte sak. Men om de er nødvendige utgangspunkter, gir de ikke noen fasit. De må forstås i sin kontekst, og de konkrete omstendigheter de virker i, må vurderes i lys av dem.  

Det er ikke noe ett klart svar på Doremus-problematikken. At ulike reaksjoner vurderer Doremus ulikt, er en styrke, ikke en svakhet, slik jeg ser det — det vitner om ikke annet om et visst mediemangfold. 

Det som forundrer meg i Doremusdebatten er omfanget kritikken mot hans pseudonyme tilværelse avstedkommer. Det virker heltuproporsjonalt. Vi snakker om én pseudonym skribent. Om man nå har mer sans for argumentene mot enn for pseudonymitet, er det jo lite som tyder på at grundig, saklig og transparent medie- og samfunnskritikk fra anonyme eller pseudonymedebattanter brer om seg.

Hvis det skulle komme et par til, som er gode nok, og har gode nok grunner til å få Fritt Ord eller andre seriøse ytringsfrihetsaktører med lang (prinsipiell) erfaring til å støtte deres anonymitet også redaksjonelt — er det virkelig slik at dette truer de etablerte medier? Er dette noen hovedgrunn til den mediale tillitsforvitring?  

Kan man ikke i god pragmatisk ånd se an littegrann hvilken eventuell undergravende effekt anonym gravejournalistikk faktisk har før man gjør dette til et større problem? 

Er det bare prinsippene som er grunnlaget for reaksjonene mot Doremus? På seg selv kjenner man få andre, men en side jeg som jurist kjentemeg igjen i hos redaktører og journalister da jeg jobbet som advokat, var vårfelles interesse i å nøste opp innfløktheter og avdekke fakta. Denne profesjonelle nysgjerrigheten er en sterk drivkraft. Om det vi fikk vite skulle eksponeres — i en spalte eller en rettssal — måtte ofte deler av prosessen holdes skjult forlesere og dommere. Advokaters taushetsplikt og journalisters kildevern har en felles konsekvens: Vi blir sittende med mer informasjon enn de andre. Dette er en posisjon vi anser ganske selvsagt. Like selvsagt som at andre — den generelle eller rettslige offentlighet — må respektere at den vet mindre enn oss. Likevel må de selvsagt stole på oss.

Det er ørten forskjeller på disse fenomenene. Jeg sammenstiller dem fordi jeg prøver å forstå hvorfor mediemotstanden mot Doremus kommer så sterkt som den gjør.  

Ut over at hans pseudonymitet trigger vår nysgjerrighet, en som journalister og redaktører kanskje har i særlig stort monn, kan det være at vi i særdeleshet misliker å være dem som blir holdt utenfor den innsikten noen besitter?  Slik jeg ser det, er hovedproblemet ved anonymitet i offentligheten at noen faktisk opplever at de må være anonyme for å tørre eller kunne ytre seg.  

Det er fint med debatt om hvor pressen bør trekke grensene for anonymitet og pseudonymitet. Bombastiske påstander om at det er utenkelig at noe menneske i Norge kan bli rammet som følge av det vi andre anser som tilforlatelige «mainstream»-ytringer er imidlertid neppe til hjelp for det mindretallet av personer som av ulike grunner lever med denne frykten.

Dét problemet kunne godt gi grunnlag for vel så mye debatt som denne.