Brexit:

Er dronning Elizabeth Storbritannias siste sjanse?

Det er flere som peker på at hun kan gripe inn for å hindre en hard Brexit.

Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer
Kommentar

Det er å gå litt langt å kalle det en retur til det eneveldige monarkiet. Men i Storbritannia har frykten for en såkalt hard Brexit fått flere til å anmode dronning Elizabeth om å gripe inn, dersom statsminister Boris Johnson prøver å omgå parlamentsflertallet og trekke Storbritannia ut av EU uten noen avtale. Det noen av de som plutselig har oppdaget monarkisten i seg ser for seg, er et scenario der Johnson får et mistillitsforslag mot seg, men venter med å skrive ut nyvalg til etter at en hard Brexit er gjennomført.

FIKK KJØRT SEG: Boris Johnson fikk ingen trivelig velkomst i Birmingham. Video/reporter: AP / Fredrik N. Filtvedt / Dagbladet TV. Vis mer

Utgangspunktet for argumentet er at det er dronningens utnevnelse som gjør en person til statsminister, etter at det har blitt klart at statsministeren har tillit i Underhuset. Utnevnelsen skal helst være, og har stort sett vært, en ren formalitet. Men i en situasjon der tilliten åpenbart ikke er til stede, gir det monarken et handlingsrom, ettersom en ny lov fra 2011 tilsier at det er parlamentet som skal skrive ut nyvalg, ikke statsministeren selv.

Det er nok en ønskedrøm. Dronningen har holdt seg omhyggelig politisk nøytral gjennom årene hun har sittet på tronen. Likevel har hun visse politiske rettigheter, og akkurat hvordan hun bør bruke disse rettighetene, har med jevne mellomrom vært gjenstand for diskusjon. Dronningen har ukentlige møter med landets statsminster, som orienterer henne om regjeringens viktigste saker og planer. I møte med informasjonen hun får har dronningen rett til å bli spurt om råd, hun har rett til å advare og rett til å oppmuntre. Hun er kjent for å ha en subtil måte å utøve disse rettighetene på. Dersom hun ønsker å advare, kan hun stille mer og mer inngående spørsmål, for å få statsministeren til å tenke seg om.

Et eksempel som er sammenlignbart med Brexit, der det i ettertid ble spurt om dronningen ikke burde gjort mer, var Suez-krisen i 1956. Egypt hadde nettopp nasjonalisert Suez-kanalen, noe den britiske statsministeren Anthony Eden ikke ville finne seg i. Han gjorde en hemmelig avtale med Frankrike og Israel, om at Israel skulle angripe kanalen, noe som igjen skulle gi britene og franskmennene et påskudd for å gripe inn og «befri» den.

Det har vært uvisst akkurat hva dronningen visste, men senere historikere har ment at dronningen må kjent til planene om angrepet i Egypt, om enn trolig ikke konspirasjonen som lå bak. Det hun visste, skal ha vært nok til at hun mente at Eden hadde gått fra forstanden. Angrepet ble da også en av de største utenrikspolitiske ydmykelsene i britisk historie, og en som viste hvor lite makt Storbritannia egentlig hadde. Da amerikanerne forlangte at den britiske regjeringen ga opp aksjonen, hadde den ikke noe annet valg enn å adlyde. Da fadesen var et faktum, meldte også spørsmålet seg om ikke dronningen, som en av de få som hadde mulighet til det, burde sagt tydelig fra til Eden at han var i ferd med å begå en fryktelig feil.

Det at dronningen i det hele tatt har politisk innflytelse, er omstridt - men all den tid hun har en rett til å advare, kan hun også kritiseres for å la være å bruke den når det står mye på spill.

Det lille som er kjent om dronningens politiske syn, er at hun er personlig konservativ, opptatt av at tradisjoner ikke skal gå tapt, men også at hun har en forkjærlighet for konsensus og fellesskapsorienterte løsninger og er lite glad i radikal og splittende politikk. Både hennes biograf, den politiske historikeren Ben Pimlott, og Margaret Thatcher mente at hun hadde politiske sympatier til venstre for sentrum.

Thatcher er for øvrig den eneste statsministeren som dronningen er kjent for å ha hatt en konflikt med, særlig på grunn av at de hadde ulike syn på håndteringen av Apartheid-regimet i Sør-Afrika, der Thatcher var mindre stemt for å gripe inn. Siden dronningen er overhodet for Samveldet og statsoverhode for femten land utover Storbritannia, er dette et område der hun har hatt færre sperrer for å ta initiativ. Spenningen mellom de to lekket ut og var nok til at BBCs satiriske dukkeprogram, Spitting Image, ofte viste frem dronningen med en Lenin-byste i bakgrunnen.

Nøytraliteten til tross har likevel dronningen og Buckingham Palace iblant grepet inn i spørsmål som har angått monarkiet direkte. Da Tony Benn, den tidligere aristokraten som ble en toneangivende og sterkt venstreorientert Labour-minister, prøvde å få dronningens portrett fjernet fra frimerkene, var han på Buckingham Palace og møtte en vennlig og lyttende dronning. Han hadde knapt kommet tilbake til departementet sitt før både embedsverket og statsminister Harold Wilson var blitt orientert av hoffet og var i gang med å trenere planene hans. Elizabeths portrett forble på frimerkene.

Dronningen skal også ha mer enn antydet overfor Tony Blair at han kanskje ikke forsto livet på landet da Blair gikk inn for å avskaffe revejakt, den brutale jaktformen som kongefamilien hadde vært entusiastiske deltagere i. Men hun har ikke sagt noe utvetydig politisk i hele sin tid som dronning. At hun skulle bruke sine siste år på tronen på å gripe markant inn i det som skjer, ville gjort ettermælet hennes langt mer rock’n’roll, men akkurat det siste er neppe noe Elizabeth noen gang har ønsket seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.