Er du en småborger med totalitære lengsler eller veloppdragen sosialdemokrat?

Delt syn på «Harry Brown», Michael Caines blodige hevn over ungdommen.

||| «Harry Brown», som har premiere på norske kinoer i morgen, er en type film som splitter folket. Den deler også kritikerstanden i to, slik den har gjort i både Storbritannia og USA.

Filmen har en «sick ideology» der «ill-informed pessimism is bolstered by childish ideas of revenge» og den har «a nasty Daily Mail-ish subtext», kunne et par britiske kritikere meddele, mens David Edelstein i New York Magazine ga stemme til manges ambivalens ved å hevde at «moral artists have no business making a fascist, reactionary movie this effective. To hell with them.»    

Med andre ord, hvis man lar seg rive med av denne hevnfantasien, er man blitt manipulert av en dyktig filmskaper i fascismens tjeneste.

Høyrevridde kritikere er selvsagt over seg av begeistring for filmen og hyller den som viktig og drivende god og nåde den som overser advarslene regissør Daniel Barber gir oss.    

Har du fortsatt lyst til å se «Harry Brown» etter denne innledningen? Da er du trolig en småborger med totalitære lengsler som ligger våken om natta og klekker ut fascistiske fantasier.

Hadde du vært en veloppdragen sosialdemokrat, ville du ha skjønt tegninga. Du ville tatt en ny kikk på kinooversikten og valgt en mer politisk korrekt voldsorgie, eller sunket ned foran flatskjermen og gledet deg til gjensynet med et mer «upolitisk» dvd-blodbad, la oss si «Kill Bill».  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortsatt nysgjerrig? Ah, du er en av dem som vil vite hva filmen handler om? Vi befinner oss i en av Londons til dels utskjelte bydeler, området rundt Elephant and Castle, der Harry Brown (Michael Caine) bor alene i en gammelmodig og enkelt utstyrt leilighet i et kompleks av høyblokker. Han besøker sin døende kone på sykehuset, har begravd sin eneste datter for flere år siden og sliter med emfysem.

Starten av filmen er sosialrealisme av den langsomme skolen. Vi ser nærbilder av Harry som har tungt for å komme seg opp om morran. Han koker te og smører syltetøy på en skive toast. Han rusler en tur ned til puben, der han spiller sjakk med sin eneste venn, den jevnaldrende Leonard, som klager over doplangernes skamløshet.

Harry råder Leonard til å holde seg unna og passe sine egne saker, noe han selvsagt ikke klarer. Leonard blir hundset og mobbet daglig av gjengen i nabolaget og han bestemmer seg for å ta affære. Det ender ikke godt.    

Jeg kan avsløre såpass mye av handlingen, for du vet at dette er en film om selvtekt. Du vet at «Harry Brown» følger en eldre herre som tar loven i egne hender, men han gjør ikke dette uprovosert. Han er en lavmælt minstepensjonist og noe drastisk må skje før han bestemmer seg for å gå gammeltestamentlig til verks.    

Og det er her den ideologiske krangelen sveives i gang. På den ene side har du dem som mener filmen setter opp et falsk premiss: Det urbane forfallet har kommet så langt at pensjonister og småbarnsmødre i forstedene lever et liv i frykt. De tør ikke gå ut og hvis de gjør det, er sjansen stor for å bli slått ned og ranet av gjenger som terroriserer nabolaget for moro skyld.

Filmen gir en beskrivelse som stemmer bedre overens med høyrevridde tabloidoverskrifter enn med virkeligheten. Ren propaganda til fordel for dem som ønsker hardere virkemidler: Ingen bør stå på hjørnet med hettegenser, selge dop og plage folk flest. Bur dem inne. Nulltoleranse er tingen.

Argumentet er: Dette er ikke virkeligheten. Politiet er på ingen måte så tafatte som de blir framstilt i «Harry Brown». Ingen grunn for gamlefar til å ble en hevnende engel.    

Dessuten bruker filmskaperne sine talenter i propagandaens tjeneste. Dette er britiske Daniel Barbers første spillefilm. Han har lært håndverket gjennom femten år som prisbelønt reklamemaker og ble i forfjor Oscar-nominert for sin kortfilm «The Tonto Woman».

Barber bruker sine betydelige talenter til å suggerere fram en stemning som gjør oss mer mottakelige for å godta Harry Browns selvtekt. Vi kinogjengere er bare mennesker og film er magi, vi sitter der fjetret av virkemidlene, på samme måte som Bambi når hun ser frontlyktene på en møtende trailer.

For ikke å nevne det fremste virkemidlet: Michael Caine. En bauta av en skuespiller, beundret av flere generasjoner filmfans. Han briljerer i rollen som pensjonist på krigsstien. Ren manipulasjon.    

Den andre siden vil mene at «Harry Brown» gir en god beskrivelse av virkeligheten. Den overdriver til en viss grad, men altfor mange mennesker lever i frykt i sine egne nabolag og flere vil det bli.

De unge vet ikke hva som er rett og galt lenger og David Cameron har rett når han snakker om å reparere «a broken society». Harry Brown var med å bygge opp samfunnet, og dette er takken: Innesperret i en leilighet, mens pøbelen herjer på gateplan.

Filmen er et varsku. Noe må gjøres for å hindre at samfunnet går i oppløsning. Slutt på snillismen.    

Selv vil jeg hevde at «Harry Brown» har sine svakheter, samtidig som den har en rekke filmatiske kvaliteter og et par ekstremt intense scener.

Men filmen er også av interesse fordi den er politisk ukorrekt. Den tvinger tilbakelente sosialdemokrater til å spørre seg selv: Hvordan ser nå denne virkeligheten ut? Hva mener jeg om samfunnets helsetilstand, egentlig?

«Harry Brown» er blitt sammenliknet med Clint Eastwoods «Gran Torino», som er en mer human film der grinebiteren Walt blir et bedre menneske når han lærer sine asiatiske naboer å kjenne. Filmen er en slags botsgang og en kommentar til Eastwoods karriere, der en skrantende Dirty Harry blir til Myke Harry og ofrer sitt liv. Michael Caine går motsatt vei og forvandles til Dirty Harry Brown.    

En annen referanse er selvsagt Michael Winners «Death Wish» (1974), der den stillferdige arkitekten spilt av Charles Bronson etter hvert blir avhengig av å likvidere gateranere. Jeg lurer på om en film som «Harry Brown» vil framstå like latterlig urealistisk om tretti år som «Death Wish» gjør i dag, med skurker så karikerte at de må ha oppstått i fantasien til totalt innesnødde filmskapere.    

Jeg tviler. Til det er Caines rolletolkning altfor god og veier opp for filmens ensidighet. Dette er ikke «The Wire», vi følger ikke dagliglivet til langerne og de narkomane. Nabolagets regjerende bøller, som stort sett er hvite, avslører få menneskelige trekk, bortsett fra frykt når de værer reell fare. Et politiavhør er ikke reell fare. Harry snakker aldri med de unge, ikke før han torturerer dem for å finne sin venns mordere. En klar slagside. Men «Harry Brown» er likevel en sterk film til ettertanke.