NY STORKOMMUNE: Fotballklubbene Lillestrøm og Strømmen er rivaler i Skedsmo kommune. Fet og Sørumsand får et par nye «hjemmelag» å forholde seg til om de slås sammen med storkommunen Skedsmo. Foto: NTB Scanpix
NY STORKOMMUNE: Fotballklubbene Lillestrøm og Strømmen er rivaler i Skedsmo kommune. Fet og Sørumsand får et par nye «hjemmelag» å forholde seg til om de slås sammen med storkommunen Skedsmo. Foto: NTB ScanpixVis mer

Er du villig til å dø for kommunen din?

Endrer man kommunegrensene, rokker man ved selve fundamentet i det norske samfunnet.

Meninger

Nå drar det seg til. Alt du har holdt kjært raseres foran øynene dine. Det du kalte hjem. Menneskene du kalte naboer.

Ingenting vil lenger bli som før når regjeringen overkjører sin egen befolkning og trer et nytt kommunekart over hodene våre. Det er litt som Berlin-konferansen i 1884 – da europeiske kolonimakter tegnet opp de afrikanske landegrensene med linjal – bare verre.

Endrer man kommunegrensene, rokker man ved selve fundamentet i det norske samfunnet. Hver kommune er unik, med sin egen kultur og sitt eget levesett.

Kommunen du bor i er ikke et tilfeldig avgrenset område på jordas overflate, den representerer et fellesskap, et lokalsamfunn som har holdt sammen gjennom tykt og tynt i uminnelige tider. Eller i alle fall siden 1957, da kommunen din ble til ved en sammenslåing av tre mindre kommuner og et herredsstyre.

Vi nordmenn er glade i landet vårt. Ja, noen har så dilla på Norge at de melder seg inn i Facebook-grupper som «Slå ring om Norge» og «Fedrelandet viktigst». Men i det siste har jeg begynt å lure på hvilket fellesskap som egentlig er viktigst. Er det virkelig nasjonen Norge? Hva har jeg som bor på Østlandet til felles med en person i Hareid utenfor Ålesund? Eller i Kirkenes, for den saks skyld?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svaret er selvfølgelig svært lite.

Og staten kan vi fint greie oss uten. Stortingspolitikerne bryr seg katten om lokalsamfunnene våre. Og vårt statsoverhode, kong Harald V, har begynt å bry seg mer om «våre nye landsmenn» enn om oss som bor i Kommune-Norge.

Nei, det er på tide å si at kommunen er viktigst!

Men det holder ikke å si det. Vi må handle. De fleste kommuner i Norge har så fåtallig befolkning at hver og en av oss må bidra etter beste evne. Ikke alle kan slåss med våpen. Kvinner kan bidra med matlaging og varmt tøy. De eldste barna kan re feltsenger. De yngste barna kan løpe ærender.

Alle kommunens menn under 50 år som har avtjent verneplikten må ut i skogen for å danne kommunens forsvar. Dette gjelder også eldre gutter som ennå ikke har vært i militæret, men som har tre års erfaring eller mer fra speider eller 4H.

Vinnerne av Ungdommens kulturmønstring fra de siste tre åra kan bidra med kampmoral for «gutta på skauen».

Enhver kommune med respekt for seg selv har dessuten et knippe tømrermestere (minimum to, for å skape en sunn konkurranse i det lokale markedet.)

Disse må sporenstreks settes til å bygge en mur av impregnert treverk rundt hele kommunen. Skjønt, tømrermesterne bygger ikke muren selv, de fungerer mer som arbeidsledere for de litauiske snekkerne som utfører selve jobben. Både materialer og lønnsutgifter bør tas rett over kommunens grunnbudsjett.

Det er mulig! Om hver kommune organiserer motstanden raskt, slik jeg tar til orde for, vil Jan Tore Sanner møte et velsmurt geriljaapparat i hver bygd han ankommer.

Men logistikk og god organisering er ikke nok. Det krever også vilje – av alle kommunens innbyggere i sin alminnelighet, og av deg i særdeleshet.

Derfor spør jeg deg: Er du villig til å dø for kommunen din?