EMPATI: Abid Raja maner til empati i asylbarnsaken

Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
EMPATI: Abid Raja maner til empati i asylbarnsaken Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Er du virkelig empatiløs, Hegnar?

Mitt ærend i asylpolitikken er å sørge for at unger som har etablert seg i Norge ikke skal sendes ut til en usikker fremtid i farlige land.

Meninger

Når Trygve Hegnar benytter lederplassen i Finansavisen idag til å skrive at jeg har sluttet meg til et «grinekor» som mener alle asylbarn som omtales i media skal få bli, misforstår han ikke bare mitt engasjement, men også sakskomplekset som sådan.  

Hver eneste familie som kommer som asylsøkere til Norge har sin helt unike historie. Noen av dem - men langt fra alle - har jukset og løyet til myndighetene om sin identitet eller andre forhold som har betydning for om de innvilges asyl eller ikke. Slikt juks bør ikke belønnes, det er jeg enig med Hegnar om.

Men det er viktig å bruke det vi har av empati til å skjønne at jukset i de aller fleste sakene springer ut av en desperat situasjon, og det brennende ønsket alle foreldre har om å skape en best mulig fremtid for sine barn.  

Det er knapt noen politikere i Norge som mener at alle som kommer til Norge skal få permanent opphold. Ulovlige innvandrere, kriminelle utlendinger og asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene skal reise hjem. Når Hegnar later som jeg er for åpne grenser inn til landet, så er det mer retorikk enn sann fremstillelse.  

Mitt utgangspunkt er at barn aldri har skylden for foreldrenes feil. Juks skal ikke lønne seg, men når vi som samfunn ikke makter å sørge for at mennesker som ikke skal bli i landet faktisk reiser, i år etter år, kommer det til et punkt hvor vi må si at hensynet til barna faktisk trumfer de feil foreldrene har begått.

Et barn som har gått på norsk skole, har alle sine venner i Norge, ikke snakker noe annet språk enn norsk og ikke har noe forhold til hjemlandet, har krav på vår beskyttelse, uavhengig av grunnen til at barnet har havnet i denne situasjonen. For det er ikke barnets skyld.  

Hegnar henviser til at jeg har vært advokat og diplomat. Men jeg har også vært nemndleder i UNE og politiadvokat i PU, og her har jeg sett denne type saker på nært hold. Det er fort gjort å tro at de som transporterer barnefamilier til Afghanistan og Nigeria med tvang har hjerter av stein. Men jeg har hørt mange fortelle at de gjør denne delen av jobben med betydelige kvaler og klump i halsen.

Det er fordi de føler empati med unger som har bodd i Norge i flere år, men likevel ikke faller inn under regelverket slik det er utformet.

Mens hardbarka politimenn feller sine tårer for asylbarna, gjentar Hegnar gang på gang kravet om å sende dem ut. Det fremstår ganske stusselig fra den maktposisjonen en redaktør i en viktig avis har.  

Ja, det er mange lengeværende asylbarn som etter lov og forskrift må sendes ut, fordi de ikke har et reelt beskyttelsesbehov.  Men Hegnars krav om å systematisk straffe unger for foreldrenes feil og myndighetenes treghet i å effektuere vedtak, nærmer seg uanstendig.

Når man vet at mange sendes til Afghanistan og Nigeria for å leve liv fjernt fra de mulighetene Norge ville gitt dem, er det helt nødvendig å se nyansene, å bruke empati og utvise raushet. Konklusjonen kan bli den samme, eller den kan bli en helt annen, men ordene vi bruker må gjenspeile den menneskelige situasjonen vi snakker om.  Det burde også Hegnar kunne ta seg råd til.