Er Duffys andreplate for smart for sitt eget beste?

Walisisk soulstjerne følger opp.

Duffy: Den walisiske popstjernen sliter med å finne seg til rette på sitt andre album. Foto: Promo/Universal
Duffy: Den walisiske popstjernen sliter med å finne seg til rette på sitt andre album. Foto: Promo/UniversalVis mer

ALBUM: Etter supersalgssuksessen «Rockferry» fra 2008 tenkte muligens walisiske Aimée Ann Duffy at hun burde fortsette omtrent der hun slapp, men samtidig foreta noen små justeringer.

Mor, far og P1-segmentet må fortsatt henge med, mens man helst vil unngå stagnasjon.

For å hjelpe til med dette er 66 år gamle Albert Hammond hentet inn som medlåtskriver og produsent på oppfølgeren «Endlessly».

Det er naturlig å føle både sitrende spenning og lett uro ved tanken på et samarbeid mellom Duffy og mannen bak låter som «It Never Rains In Southern California» og «The Air That I Breathe».

Krage i sur vind Balladene på «Endlessly» kunne dog hørt hjemme på debutplaten. «Too Hurt To Dance» er en vellykket hjertesmertelåt i Northern Soul-kategorien:

Du ser for deg Duffy gå ensom og ulykkelig gjennom hustrige grå gater mens røyken pumper fra omringende fabrikkpiper. Låten fungerer som en oppbrettet losjakkekrage i sur vind, akkurat slik en god ballade skal. 

Albumets andre tåreperser er også for all del pene og såre, men evner likevel ikke å sett seg i ryggmargen i tilsvarende grad. «Breath Away» har for eksempel et strålende refreng, men resten av låten smuldrer liksom opp og føles derfor som en tapt mulighet.

Mot søttitallet Mens balladene minner om 60-tallets Dusty Springfield-soul, peker de mer opptempo låtene mot et mer yppig 70-tall, attpåtil med anslag av disco.

Her får Duffys vibrato dessuten en reggae- og dub-aktig kvalitet.

«My Boy», «Lovestruck» og «My Keeping My Baby» høres da også på en merkelig måte ut som krysninger av Horace Andy og Kylie Minogue — i brunslitt pøbinteriør.

Disse låtene er nok ment å oppdatere Duffys lydbilde, men lykkes bare med vekslende hell. «Girl» føles i alle fall som et overtråkk — med sitt stressende pizzicato-arrangement. Duffy høres nesten andpusten ut?

Snev av fatigue Den potensielle julebordsslageren «Well, Well, Well» peker også på noe som er påfallende med «Endlessly»:

Her har nok smarte hoder tenkt sitt, og hentet inn The Roots som backingband for en superklebrig, nærmest livsfarlig melodilinje.

Men dessverre er det ikke til å unngå å kjenne et snev av fatigue ved lyden av nok en slik pastisj i et år som har vært overfylt av nettopp smarte, velspilte og riktig løste retrosoullåter.

Slik musikk føles ofte som behagelige, lyttbare stiløvelser heller enn genuin historiefortelling og følelsesformidling, og dette bærer beklageligvis også deler av Duffys andreplate preg av.

Er Duffys andreplate for smart for sitt eget beste?