UTSATT GRUPPE: Siden begynnelsen av 2015 har Norge fått rundt 5500 enslige mindreårige asylsøkere. Disse barna er utsatt for mange risikofaktorer for å utvikle psykiske lidelser, skriver artikkelforfatterne. Foto: Stein J. Bjørge / NTB Scanpix 
UTSATT GRUPPE: Siden begynnelsen av 2015 har Norge fått rundt 5500 enslige mindreårige asylsøkere. Disse barna er utsatt for mange risikofaktorer for å utvikle psykiske lidelser, skriver artikkelforfatterne. Foto: Stein J. Bjørge / NTB Scanpix Vis mer

Er enslige, mindreårige asylsøkere annenrangs barn?

Svært mange av våre nye barn har vært, eller er, i krise.

Meninger

Barn alene på flukt er noen av de mest sårbare barna vi har. På tross av dette er det i dag en alvorlig mangel på både ressurser og kompetanse i oppfølging av disse. FO og Rådet for psykiske helse inviterte derfor til debatt under Arendalsuka, hvor vi stilte spørsmålet om barn på flukt behandles som annenrangs. Arrangementet trakk fullt hus, og debatten skapte stort engasjement. Ikke minst kom det krav om handling.

FELLESORGANIASJONEN: Mimmi Kvisvik. 
FELLESORGANIASJONEN: Mimmi Kvisvik.  Vis mer

Enslige mindreårige asylsøkere er barn under 18 år som kommer til Norge og søker om beskyttelse, uten følge av foreldre eller andre voksne. Siden begynnelsen av 2015 har Norge fått rundt 5500 enslige mindreårige asylsøkere. Barna, som er langt fra nære omsorgspersoner, har ofte opplevd en traumatisk flukt, og vært utsatt for krigshandlinger. Det betyr at disse barna er utsatt for mange risikofaktorer for å utvikle psykiske lidelser.

RÅDET FOR PSYKISK HELSE: Tove Gundersen.
RÅDET FOR PSYKISK HELSE: Tove Gundersen. Vis mer

Det finnes lite systematisk kunnskap om psykiske lidelser hos disse barna utover at fluktsituasjonen i seg selv er svært risikofylt. En studie (Jensen, Skårdalsmo & Fjermestad, 2014), viser at 70 prosent av barna har opplevd tap av personer som sto dem nær. Rundt 60 prosent har vært vitne til eller selv vært utsatt for vold. Omtrent halvparten av barna hadde også alvorlige symptomer på posttraumatiske stresslidelser. Det betyr at svært mange av våre nye barn har vært, eller er i krise. Barna trenger derfor trygghet og ro til å bearbeide følelser knyttet til flukt og andre vanskelige opplevelser.

I dag tar det alt for lang tid fra et barn kommer til Norge, til det får et trygt og varig botilbud. Ifølge SOS Barnebyer går det oppimot 18 måneder før de bosettes i en kommune. Dette er fryktelig lang tid for et barn. Resultatet er manglende stabilt nettverk, lite hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser og usikkerhet knyttet til asylsituasjonen. Til sammen kan dette forsterke følelser av håpløshet og manglende tro på framtiden.

I Norge har barnevernet ansvar for barn frem til fylte 18 år. Er barna derimot enslige asylsøkere, opphører barnevernets ansvar når de er 15 år, og de underlegges UDIs ansvar. Det betyr at mens de under 15 år får bo i omsorgssentre spesielt tilrettelagt for barn, må eldre barn bo i egne mottak for denne aldersgruppen. Vi vet at kvaliteten på disse mottakene er varierende – både med hensyn til bemanning, kompetanse og omsorg. Kartleggingen av det enkelte barns behov er også tilfeldig, og i mange tilfeller fraværene.

Hva trenger enslige barn på flukt?

Det er mange som har et ansvar for og kan bidra til å gi våre nye barn en god start i Norge. Så foruten fagfolk, har også blant andre politikere, byråkrater, nærmiljø, frivilligheten, skole og barnehage et ansvar for å skape gode oppvekstforhold for denne gruppen barn og unge.

Felles for de enslige barna er at de trenger noen å dele tankene sine med. Disse «noen» må være personer som både har tid, omsorg og kompetanse til å lytte, forstå og bistå. Dette forutsetter også en kartlegging av det enkelte barn, slik at det raskt får den oppfølgingen det trenger, både til å bearbeide traumer og til å gå videre i livet. For selv om mange har hatt traumatiske opplevelser, ønsker barna å være så «normale» som mulig. Vårt ansvar er derfor å innfri dette på bets mulig måte. Videre er det viktig å raskt gi barna en trygg og god bosituasjon i en kommune, slik at de ikke blir ventende på mottak. Det bør også stilles krav til at mottak og bofellesskap, har sosial-, barne- helse- språklig-, og psykologfaglig kompetanse. Uten god kompetanse og nok bemanning, er det ikke mulig å gi tilstrekkelig, god hjelp.

Barnets beste er et av de grunnleggende prinsippene i FNs barnekonvensjon, som Norge stiller seg bak. Likevel stiller vi spørsmål ved om det er nok vilje til å bidra med det som må til for å sørge for disse barna beste? 17. august arrangerer vi derfor en debatt om temaet under Arendalsuka. Her stiller vi spørsmålet om hva det innebærer å få og påta seg ansvaret for enslige, mindreårige asylsøkere – både for politikerne, kommunene, og for helse- og sosialtjenestene våre? Vi har alle et ansvar i å sørge for at disse barna ikke behandles som annenrangs barn.

I løpet av 2015 og fram til i dag, har ca. 5500 barn kommet alene til Norge for å søke beskyttelse.

Barna bærer med seg grusomme opplevelser enten fra krig, en uholdbar omsorgsituasjon i hjemlandet, en farefull flukt eller fra en kombinasjon av disse. En studie viser at barn som flykter alene har vært utsatt for mange risikofaktorer for å utvikle psykiske lidelser. Blant annet har 70 prosent av dem opplevd tap av nære omsorgspersoner. Rundt 60 prosent har vært utsatt for eller vitne til vold. Hvordan vi møter dem har derfor stor betydning for hvordan de klarer seg.

Ifølge SOS Barnebyer tar det oppimot 18 måneder før enslige, mindreårige asylsøkere bosettes i en kommune. Dette er fryktelig lang tid for et barn. En tid med manglende skole- og aktivitetstilbud, stabilt nettverk, hjelp til å bearbeide traumatiske opplevelser og usikkerhet knyttet til asylsituasjonen. Til sammen kan dette forsterke følelser av håpløshet og manglende tro på framtiden.

I Norge har barnevernet ansvar for omsorgstilbud til barn fram til fylte 18 år. Dette gjelder ikke for enslige asylsøkere over 15 år. Det betyr at imens de yngre barna får bo i omsorgssentre spesielt tilrettelagt for barn, må de over 15 år ofte bo på mottak. Vi vet at kvaliteten her er varierende – både med hensyn til bemanning, kompetanse og omsorg. Kartleggingen av barnas behov er også tilfeldig.

Det er mange som har ansvar for og kan bidra til å gi barn på flukt en god start i Norge. Foruten fagfolk, har både politikere, byråkrater, nærmiljø, frivilligheten, skole og barnehage et ansvar for å skape gode oppvekstforhold.

Felles for de enslige barna er at de trenger noen å dele tankene sine med. Dette ble bekreftet av flere under debatten i Arendal. En god kartlegging av det enkelte barn er nødvendig, og disse «noen» må ha tid, omsorg og kompetanse til å lytte, forstå og bistå. For å skape en trygg og god situasjon må ordningen med midlertidig opphold opphøre, og barna trenger raskt en permanent bosetting i en kommune. Barnevernet bør ha ansvaret for også de over 15 år, og det bør stilles krav om rett kompetanse hos ansatte, og et større aktivitetstilbud i mottakene.

Barnets beste er et av de grunnleggende prinsippene i FNs barnekonvensjon, som Norge har undertegnet. Dette forplikter. Nå håper vi at engasjementet under Arendalsuka vil bære frukter, og at vi ser handling. Alle har vi et ansvar for at barn som flykter alene ikke behandles som annenrangs barn i Norge.