HARDT MOT HARDT: Russland er villig til å bruke militærmakt for oppnå utenrikspolitiske mål, mens USA og Vest-Europa demonstrerer manglende vilje til å svare på Moskvas utfordring. Bildet viser en russisk soldat utenfor byen Sevastopol på Krim-halvøya. Foto: NTB Scanpix
HARDT MOT HARDT: Russland er villig til å bruke militærmakt for oppnå utenrikspolitiske mål, mens USA og Vest-Europa demonstrerer manglende vilje til å svare på Moskvas utfordring. Bildet viser en russisk soldat utenfor byen Sevastopol på Krim-halvøya. Foto: NTB ScanpixVis mer

Er Europa verdt å dø for?

Ukraina-krisen har tydeliggjort at det nå er på tide å vende tilbake til alliansens røtter.

Debattinnlegg

Ukraina-krisen viser at militær maktbruk har returnert til europeisk politikk. Maktbruken er ensidig, og derfor også effektiv. I årene som kommer vil stabilitet i Europa avhenge av at også Vesten demonstrerer troverdig vilje til å benytte militær makt.

De siste ukers hendelser viser at Russland er villig til å bruke alle tilgjengelige maktmidler for å oppnå sentrale utenrikspolitiske mål. Men av vel så stor betydning er det at USA og Vest-Europa demonstrerer manglende vilje til å svare på Moskvas utfordring.

LES OGSÅ DAGENS KRONIKK OM EU'S HANDLINGSLAMMELSE I UKRAINA

På den ene siden er dette fullt forståelig. Et effektivt motsvar er her antagelig et militært motsvar. Og et militært motsvar innebærer en betydelig risiko for krig. Mellom Vesten og Russland!

At ingen ønsker en slik krig, utgjør også en vesentlig del av bakgrunnen for at Russland våger å gå til det skritt å invadere og okkupere en del av en selvstendig stat midt i Europa. Dette kan russerne gjøre vel vitende om at Vesten ikke kommer til å svare militært.

Manglende vilje til å gripe inn militært overfor Russland i Georgia-krigen i 2008, og overfor Assad-regimet i Syria, etterlot det inntrykket at Vestens terskel mot å involvere seg i blodige konflikter i dag er svært høy. Ukraina fjerner det meste av tvil: Det er så å si utenkelig at de vestlige landene kommer til å møte væpnet makt med væpnet makt dersom (a) motstanderen er en kapabel militær makt, og (b) man ikke har utvetydige traktatmessige forpliktelser til å gripe inn. Dette vet Vladimir Putin.

Vår egen forskning indikerer noe av det som representerer kjernen av problemet: Demokratiske velgere ønsker ikke krig. Eller som annen forskning viser: Demokratiske velgere og ledere ønsker ikke krig dersom krigen ventelig vil innebære store kostnader og seier ikke er garantert. Noe som er tilfelle når Russland er motstanderen.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Problemet med Russland er at det er en mektig stat som forbeholder seg retten til å benytte militær makt for å oppfylle sentrale mål. Særskilt i landets selverklærte bakgård. Denne bakgården inkluderer egentlig også stater som Polen, Estland, Latvia og Litauen. Men i motsetning til Ukraina (og Georgia) er disse statene medlemmer av NATO. Vestmaktene har derfor en traktatmessig forpliktelse til å komme dem til unnsetning dersom de blir utsatt for et væpnet angrep.

NATO-alliansen hviler særlig på ett kritisk element: troverdighet. Troverdighet innebærer i denne sammenhengen at man både har evne og vilje til å hjelpe allierte militært. Evnen kan ikke betviles; samlet står NATO for godt over halvparten av hele verdens militære kapasitet. Viljen avhenger derimot av en god del andre, mer labile faktorer.

Det eksisterer ingen vilje i Vesten til å komme Ukraina til unnsetning annet enn gjennom enkelte økonomiske og politiske midler. Militær maktbruk er ikke på agendaen. Vil viljen være til stede om et NATO-land blir utsatt for lignende angrep? Finnes det i det hele tatt noen tenkelige stridsspørsmål i Europa det er verdt å la Vestens soldater dø for?

Det er slett ingen automatikk i at svaret er ja, til tross for traktatforpliktelsene. Troverdighet er som regel lettere å rive ned enn å bygge opp. Slik sett vil alle hendelser av typen Ukraina og Georgia (og også Syria) bidra til å øke bekymringene innad i alliansen. Og disse bekymringene registreres også utvilsomt i Moskva (og i Kina, for den saks skyld).

Den store utfordringen for NATO er ikke Ukraina i seg selv. Det meste av det slaget er tapt allerede, nettopp fordi Russland - men ikke Vesten - har demonstrert at de er villige til å slåss over Ukraina. Den store utfordringen dreier seg snarere om følgevirkningene for Europa (og verden) som helhet. I møte med mektige, revisjonistiske stater som besitter vilje til å ekspandere ved hjelp av militær makt, er en troverdig trussel om et militært motsvar det eneste potente alternativet. Militær balansering eller avskrekking er helt nødvendig. Alternativet er en betydelig risiko for ytterligere revisjoner av det geopolitiske kartet.

Men balansering og avskrekking avhenger altså både av kapasitet og vilje, der det sistnevnte i dag mangler. USA og NATO har etter den kalde krigens slutt påtatt seg en rekke oppgaver som i betydelig grad har fjernet alliansen fra dets opprinnelige formål: Å garantere medlemsstatenes selvstendighet og sikkerhet. Ukraina-krisen har tydeliggjort at det nå er på tide å vende tilbake til alliansens røtter.