Er familiepolitikk sponsorvirksomhet?

EN VELFERDSNASJON som Norge bør ha en familiepolitikk som forstår barn som individer med egne behov og rettigheter. Barn skal ikke være fullstendig prisgitt sin familiesituasjon. Samfunnet har en forpliktelse til å sikre at alle barn har likeverdige vilkår for omsorg, læring og lek.

KrF presenterer seg som et parti som har familien i fokus. Hvis man legger vekt på at barn er medborgere og familien er en del av samfunnet, blir det åpenbart hvor misvisende denne selvforståelsen er. Under dekke av honnørordet valgfrihet, formidler KrF et syn på familien som plasserer små barn utenfor politikkens grenser. Den familien KrF er opptatt av, er en klassisk kjernefamilie utformet etter helt bestemte idealer. Kontantstøttens intensjoner er å støtte opp om disse idealene. Idealene er i utakt med en virkelighet som består av et mangfold av familier, og det er verken mulig eller ønskelig å realisere dem.

Stortingspolitiker Elsa Skarbøvik (KrF) har gitt uttrykk for at hun forstår myndighetens satsing på barnehagen som «sponsing av foreldre» (Tønsbergs blad 1.6). Uttalelsen er representativ for den forståelsen av barnehagen partiet formidler, og må derfor forstås som mer enn en glipp eller en uheldig formulering. Å forstå velferdsgoder som sponsorvirksomhet er ansvarsfraskrivelse og et alvorlig brudd med den tenkning en velferdsnasjon bygger på. Vi vil stille spørsmål om en politikk som overlater familien til seg selv og plasserer den utenfor politikkens område, i det hele tatt kan kalles familiepolitikk?

BARNEHAGEN ER ET velferdsgode som gir utviklingsmuligheter for barn og som gir småbarnsfamilier gode betingelser for å etablere sosiale nettverk. Velfungerende nettverk i lokalsamfunnet er av stor betydning både i den normale hverdagen og når man for eksempel er nyinnflyttet eller rammes av sykdom. Barnehagen kan, ut fra sin egenart som samfunnsinstitusjon, gi barn noe familien ikke har. Det er samtidig en urealistisk og urimelig tanke at barnehagen skal gjenspeile et kjernefamilielignende sosialt system. Det er noen aspekter ved familien som barnehagen ikke kan realisere, og det er aspekter ved barnehagen en familie ikke kan realisere.

Gevinsten ved å gå i barnehage har sammenheng med at den ikke er et privat hjem, men en samfunnsinstitusjon som gir gode rammer for lek, læring og omsorg i nært samarbeid med barnas foreldre. Professor Gunvor Løkken er en av dem som gjennom sin forskning viser at de minste barna i barnehagen samhandler med hverandre på avanserte måter, verbalt og ikke-verbalt. De bruker kroppen aktivt til å etablere kontakt, skape fellesskap og utvikle en særegen form for humor. De viser omsorg for hverandre og blir berørt av hverandres stemningsskifter. Det å få anledning til å ta del i det fellesskapet barnehagen tilbyr de minste barna, gir en enestående mulighet til tidlig i livet å oppleve seg selv som unik, men også lik de andre.

FORELDRE VELGER OM barna skal gå i barnehage eller ikke. Men vi kan ikke ha en politikk som legger til rette for å velge bort et viktig velferdsgode til fordel for private tilsynsordninger uten kvalitetssikring. At myndighetene gjennom kontantstøtteordningen prioriterer en slik tilrettelegging, kan og bør diskuteres.

Barneombudet, likestillingsombudet og en rekke fagfolk har med stor bekymring pekt på at kontantstøttens største tapere er barn med minoritetsbakgrunn og barn som lever i en risikosone. Kontantstøtten hindrer bruk av barnehage for barn som ikke har gode nok vilkår for omsorg og utvikling hjemme. I tillegg er den til hinder for at barn som lever med omsorgssvikt, ved hjelp av barnehagen kommer i kontakt med barnevernet.

Et av Skarbøviks argumenter for å beholde kontantstøtten er at mange familier skal «slippe å be om sosialhjelp». Dette avslører et syn på det å motta stønad fra det offentlige som er svært problematisk. Hun bekrefter samtidig at mange av kontantstøttens brukere er familier med lave inntekter. Ordningen har altså ingen utjevnende funksjon, men bidrar tvert i mot til å forsterke sosiale ulikheter. Kontantstøtten har dermed også en tilslørende effekt. Når man trenger økonomisk støtte fra det offentlige, er det urimelig å bli avspist med det beskjedne beløpet kontantstøtten utgjør. Urimeligheten understrekes ved at man samtidig må underlegge seg det premisset at barna ikke har barnehageplass.

EUROPARÅDETS ministeriekomité understreker at barnehagen har en forebyggende og beskyttende rolle i dagens samfunn, og at den bidrar til sosial integrasjon og utjevning. Komitéen legger vekt på at alle barn bør ha tilgang til barnehageplass. Kontantstøtten er en ordning stikk i strid med komitéens anbefaling om at alle nasjoner bør utvikle systemer som sikrer at ingen barn blir stengt ute på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon.

Kontantstøtten gir ikke den fleksibilitet foreldre ønsker, slik regjeringspartiene hevder. I følge NOVA-rapporten «Barnehagen - fra selektivt til universelt velferdsgode» (2004) synes kontantstøtten som løsning på tidsklemmeproblematikken å være feilslått. Rapporten dokumenterer at et stort flertall av foreldre til ett- og toåringer foretrekker barnehageplass og at mangelen på barnehageplasser er den viktigste kilden til tidsklemma. I mange tilfeller benyttes ikke kontantstøtten til å være sammen med barnet; foreldrene jobber og barnet er hos dagmamma. Private og ustabile ordninger er det som skaper stress for småbarnsforeldre.

Så lenge det verken er full barnehagedekning eller lovfestet rett til barnehageplass, har ikke småbarnsforeldre reell valgfrihet. Valgfrihet ville i dette tilfellet uansett hatt en for høy pris sett i lys av etablert kunnskap om de negative konsekvensene av kontantstøtten.

EN MOR ALENE kan ikke erstatte en hel barnehage. Dette påpekte professor Ivar Frønes for over 20 år siden, og han mener den norske barnehagedebatten fremdeles befinner seg på samme sted som i 1970-årene. Man diskuterer tilsyn i stedet for utvikling og er for lite opptatt av de ulike funksjonene barnehagen fyller. Kontantstøtten medfører at det blir vanskelig å få til gode debatter om barndom og oppvekst. Barnehagen er i dag den viktigste arenaen samfunnet har for å virkeliggjøre en tenkning som gjør barnet til likeverdig medborger med rett til delta på egne premisser. Barnehagen skal gi langt mer enn omsorg og er noe annet enn en tilsynsordning. Derfor må vi ha en kontinuerlig offentlig oppmerksomhet rettet mot barnehagens mandat, innhold og utforming. I stedet får vi gjentatte diskusjoner om hvem som skal «passe» barna og hva det skal koste.