MANGLENDE HJELP:  Paul Moxnes skrev om hvordan moren døde pga manglende legehjelp mens hun var på sykehjem. Artikkelforfatteren forteller sin historie. 
Illustrasjonsfoto: Berit Keilen / Scanpix
MANGLENDE HJELP: Paul Moxnes skrev om hvordan moren døde pga manglende legehjelp mens hun var på sykehjem. Artikkelforfatteren forteller sin historie. Illustrasjonsfoto: Berit Keilen / ScanpixVis mer

Er faren din glad i livet?

Det var hjerteskjærende å holde mamma i hånden da hun døde fredelig hjemme. Det var langt mer traumatisk å se pappa på et sykehjem, og ikke få lov å gi ham et glass vann.

Den siste tiden har det blitt mye omtalt i media hvordan vi skal forholde oss til døende mennesker. Kronikken til Paul Moxnes i Dagbladet 30. januar er brutal, men nødvendig. Som pårørende i mange år vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har løpt beina av meg i sykehuskorridorer, grått mine fortvilte tårer og tvinnet tommeltotter i et unormalt høyt tempo mens jeg sitter på et venteværelse med en alt for varm kaffe, i en alt for tynn plastkopp.

10. mai 2008, pappa ble kjørt til sykehuset, igjen. I en alder av 82 år skrantet helsen og hjertet hans ville ikke alltid følge med på notene lenger. Etter 20 minutter kommer to leger løpende ut og spør om jeg kjenner pappaen min godt, og om han er glad i livet. Jeg svarer bekreftende på begge spørsmål. Han fikk ni måneder ekstra, fordi han kom på sykehus. Pappa var realist. Han ville ikke ligge noen til byrde, og var en svært takknemlig pasient. De tre siste månedene av sitt liv bodde han på et sykehjem i Oslo. Han kunne ikke få fullrost personalet da han var på sykehus, og staben på sykehjemmet fikk også gode skussmål - selv om han syntes det ble vel mye kjøttkaker til middag, og presiserte med et glimt i øyet at tannprotesen ikke ville ramle ut om han fikk stekt makrell.

Nyttårsaften 2008/09 falt pappa ut av sengen på sykehjemmet da han skulle på do. Han hadde ikke sengehest og toalettet var nederst i gangen. En medpasient fant han forslått liggende på gulvet rett ved siden av sengen. Han hadde slått seg alvorlig i hodet. Legevaktlegen tok meg til side: Din far må på sykehus. De bør ta et bilde av hode hans. Sykehuset avslo å ta imot ham. Han var terminal, og kunne bare sendes tilbake til sykehjemmet. Terminal? Skulle han ikke som alle andre på sykehus når han var alvorlig skadet?

Fire uker senere, 1. februar 2009 døde pappa på sykehjemmet. De siste fire dagene fikk han ikke mat, drikke eller noen form for intravenøs næring. Jeg spurte fortvilet om jeg ikke kunne gi ham litt vann, eller kanskje litt suppe, men fikk beskjed om at det bare økte væsken i lungene og at han kunne dø. Jeg fikk ikke noe svar da jeg påpekte at han er tørst, og dør uten næring.

Jeg har gått mange runder med meg selv. Tok jeg en feil avgjørelse allerede 10. mai 2008? Burde han fått slippe allerede da? Jeg var ikke klar over at man i Norge benyttet denne metoden man kaller «naturlig død» - kutte all næring. Det er alt annet enn naturlig, og det er alt annet enn humant. Det var hjerteskjærende å holde mamma i hånden da hun døde fredelig hjemme i sin egen seng. Det var langt mer traumatisk å se pappa på et sykehjem, og ikke få lov til å gi ham et glass vann.