Er fortjeneste skadelig?

De fleste i Norge er vokst opp med tanken om å dele. Vi har hatt bilde av fadderbarn på kjøleskapet, og vi har fått beskjed om å spise opp maten for ellers sulter barna i Afrika. Mye godt følger av en slik oppdragelse, men med på lasset kommer fort en snikende underkjennelse av den likeverdighet et oppdatert internasjonalt utviklingsengasjement krever.

Det nytter ikke om vi rike bare skal gi og de fattige bare skal motta. Måten man gir på vil ofte ha større innflytelse på resultatet enn størrelsen på det man gir. Gir vi på en slik måte at vi fremmer eierskap og deltakelse i egen utvikling? Eller forsøker vi velmenende å blande oss inn i hva sluttresultatet skal være? For dermed kan vi komme i skade for å minske både det lokale eierskapet og deltakelsen.

Blant mange råder en holdning om at forretning og fortjeneste ikke må blandes med fattigdomsbekjempelse. For de virkelig fattige er slike holdninger ødeleggende. Evner vi ikke å se potensialet til verdiskapning også blant folk som er nærmest ekskludert fra vår markedsbaserte økonomi, gjør vi vondt verre i kampen mot fattigdom. Derfor er det viktig at FNs utviklingsprogram (UNDP) nylig lanserte rapporten «Creating Value for All: Strategies for Doing Business with the Poor», som etterlyser og viser vei for forretningsinitiativ i utviklingsland.

Det er ikke mulig å tenke seg varig utvikling uten reell verdiskapning og sysselsetting. Gjennom arbeid – gjerne egen sysselsetting – løfter millioner av fattige seg selv ut av fattigdommen. En rekke utviklingsland viser til fulle at god forretning og fortjeneste er mulig. «Halvparten av veksten i verden skapes nå i utviklingsland,» melder The Economist 5. juli, og stiller det retoriske spørsmålet om hvor lenge de største av disse landene kan holdes utenfor mektige fora som G8 og FNs sikkerhetsråd.

Det er ikke bare i den globale storpolitikken vi trenger å få luftet ut og gjort endringer. Også i det små er det mulig å se kraften i det å slippe til forretningstankegang og entreprenørskap blant fattige. Dette er det mikrofinans handler om. Men med noen hederlige unntak er det fortsatt slik at man vekker oppsikt om det presenteres initiativ til næringsvirksomhet blant fattige.

Nylig ble Det norske mikrofinansinitiativet (NMI) presentert med en negativ vinkling i norske medier: Johan H. Andresen tjener penger på de fattige, og den norske stat står som garantist. Skal man nå bli rik på fattigdommen, spørres det. At 600 millioner kroner, gjennom et offentlig-privat partnerskap, stilles til disposisjon for å sikre grunnleggende finansielle tjenester til fattige gründere burde ikke mistenkeliggjøres, men snarere bejubles. Endelig besitter vi et reelt fond med midler til å hevde entreprenørskap blant fattige, som en del av norsk utviklingspolitikk.

At det måtte komme utspill fra næringslivsledere før mikrofinansinitiativet kom til, er også illustrerende. Over flere år slet vi i Strømmestiftelsen selv med et bistandsbyråkrati som ikke visste hvordan de skulle håndtere at midler til mikrofinans simpelthen ikke blir brukt opp, men stadig kommer tilbake og kan bidra til nye muligheter – nye finansielle tjenester for fattige. Heldigvis fikk vi løst den floken, men det var for oss betegnende på den manglende forståelse mange har for at fattige faktisk kan betale tilbake. Ja, de kan og bør gi fortjeneste.

Strømmestiftelsen er ikke opptatt av å sitte igjen med fortjeneste. Vi er jo en ideell utviklingsorganisasjon. Derimot er vi opptatt av at gode institusjoner for å ivareta tilgang på grunnleggende finansielle tjenester må være regningssvarende. Noe annet vil ikke være bærekraftig. Vår oppgave blir derfor å kombinere det praktiske og direkte samarbeidet med lokale partnere med utfordrende pådriverarbeid overfor så vel næringsliv som myndigheter. Når vi ser store grupper fattige, og på andre måter marginaliserte mennesker, som foreløpig ikke anerkjennes av kommersielle banker, og heller ikke opplever at grunnleggende tjenester sikres av det offentlige, må vi reagere.

Vi er en del av etter hvert flere tusen små og store aktører internasjonalt som bidrar til mikrofinans. Vår innsats lykkes ikke dersom holdningen er at forretning og fortjeneste er utelukket blant fattige. Vår innsats fordrer at både offentlige myndigheter og kommersielle aktører åpner øynene for at fattige trenger å bli sett og anerkjent som fullverdige medlemmer av samfunnet og markedet, nasjonalt og internasjonalt. For oss er det derfor en seier når markedsaktører ser at deres tjenester bør omfatte de fattiges marked. Like mye er det en seier når myndigheter evner å skape reguleringer og systemer som gjør god forretningsvirksomhet mulig av og blant fattige.

UNDP-rapporten påpeker fem hovedutfordringer ved det å skulle lykkes med å skape forretning i utviklingsland: I potensielle næringsmiljøer er det begrenset kunnskap om markedet, dårlig bedriftsregulering, uegnet infrastruktur samt utilstrekkelig lokal kompetanse, og ikke minst mangelfull tilgang på finansielle produkter og tjenester. Her tror vi at tradisjonelle bistandsmiljøer har godt av litt «blåruss». I en ramme av anstendig forretningsvirksomhet har man skapt betydelige verdier i det Globale Nord. Også i det Globale Sør er anstendig verdiskaping den beste strategien for bærekraftig utvikling.

Mikrofinans har målgrupper på forskjellige plan, fra de aller fattigste, som ofte må starte med å spare i grupper sammen med andre, til de mer viderekomne mikroentreprenører, som trenger større og individuell talentfinansiering, forsikringsordninger osv.

Innenfor mikrofinans driver institusjonene med opplæring i grunnleggende økonomisk teori som er med og gir kundene generelle ferdigheter og kunnskap om økonomisk styring. Som i alle markeder driver også konkurranse innen mikrofinans kostnadene ned, ettersom kravet til effektivitet stiger. Det finnes helt klart både gode og dårlige mikrofinanstilbud. Nettopp konkurranse og økende bevissthet om slike tjenester gjør at de dårlige tilbyderne får vanskeligere kår. Igjen ser vi en klar fordel for de fattige. Virkningene av mikrofinans når arbeidet drives profesjonelt er godt dokumentert. Når 100 millioner mennesker har klatret ut av fattigdom fra 1997-2007, må det være noe i det. Disse menneskene tjener nå sine egne penger.

Oppveksten vår har ikke feilprogrammert oss, men den kan fort ha gitt oss et ensidig fokus. Skal fattigdommen utryddes, er en av kildene til suksess evnen til å skape langsiktig og bærekraftige løsninger. Mikrofinans skal bygge varige finansielle systemer. Dette er broen for de fattige inn i den verden av muligheter som mulighetene til forretning og fortjeneste har skapt og skaper i vår verden.

Derfor ønsker vi sammen med UNDP-rapporten å utfordre myndigheter og næringsliv til å bidra til flere muligheter for verdiskapning og fortjeneste utenfor Norge. Avkastningen høstes av de fattige i form av lønn fra egen innsats, skolegang, helse og et liv uten fattigdom.

Altfor mange barn i denne verden leker med likesinnede. Nå gjelder det å sprenge grenser. Norsk og internasjonalt utviklingsengasjement trenger flere anstendige aktører fra næringslivet, og UNDP-rapporten inviterer til en bredere bistandsdebatt enn bare prosentmål for bistanden.