Er fotball-VM en fortelling?

I boka «Mytologier» skriver Roland Barthes om «Tour de France som epos». Han sammenlikner det franske sykkelrittet med en homerisk reise: «Som i Odysséen er sykkelrittet på samme gang en rundreise av prøvelser og en total utforskning av jordens grenser.» Barthes ser sykkelrittet som uttrykk for «det skrøpelige øyeblikk i historien da mennesket i all sin klossethet og falske bevissthet gjennom grumsete fabler på sin egen måte likevel skimter en fullstendig overensstemmelse mellom seg selv, fellesskapet og universet.»

  • Fotballen er i motsetning til et landeveisritt eller en femmil preget av tidas og stedets enhet. Fotballkampen er en gjentakelse på linje med sjakkspillet, en kamp på en bane. Men kampen fortoner seg aldri likt. Motstanderne, taktikken, dømmingen - og ikke minst fordelingen av flaks og uflaks - er ulik fra kamp til kamp. Fotball-VM er en slags kollektivroman der aktørene kjemper om å bli mytiske; om å slå seg ut av spillets monotoni og bli helter.
  • Lagene og spillerne har sine særpreg. Folk med hvitt, grønt og saftrødt hår, med langt hår eller barbert skalle, gjør seg bemerket på banen. Folk med gule sko. De er opptatt av å rive seg løs fra laget. Men det motsatte kan også være tilfelle, som når rumenernes taktiske maskeringskunst forvandler laget til en masse av identiske spillere. Også kampene kan bli symbolske, som når blodhevnmyter mobiliseres foran oppgjøret England- Argentina. Eller spennet mellom skjebne og tilfeldighet, representert ved Arne Scheies imponerende bruk av obskur statistikk (referanser til tidligere kamper, resultater m.m.) på den ene siden og påminnelsen om at fotballen er rund på den andre.
  • Forhold utenfor banen blir også en del av fortellingen. Vi blir minnet om Askeladden når TV lar oss møte mor og far Flo langt inne på fjellet. To brødre pluss en fetter har forlatt stua og dratt ut på eventyr. Landskap utenfor banen, fra Strynefjellet til slummen i Rio, blir en del av kulissene i den store fortellingen om fotball-VM.
  • Men fotballen i seg selv handler ikke om noe. Som fortelling er den uten handling og motiv, utover det mest selvfølgelige. Kanskje er det derfor jeg enkelte ganger - selv når kampen er på sitt mest dramatiske - gripes av en intens følelse av å kaste bort tida.