Er Frafjord Johnson bra for de fattige?

HILDE FRAFJORD JOHNSON

(KrF) har ry som en dyktig, kunnskapsrik og engasjert utviklingsminister. Hun har visjoner og vilje til endring, men hva slags endring? Er hun en global «changemaker» til beste for de fattige - eller er hun en driftig talsperson for en «ny internasjonal konsensus» som egentlig ivaretar de rikes interesser?

På tvers av utbredte oppfatninger om KrFs engasjement for de fattige har hun gjort utviklingspolitikk til noe annet enn veldedighet. Nå har hun lagt fram sitt utviklingspolitiske manifest: utviklingsmeldingen (St.meld.nr.35, 2003-2004) - Felles kamp mot fattigdom. Dette skjer åtte år etter at hun, gjennom KrFs såkalte «motmelding», også bidro til utforming av dagens utviklingspolitikk gjennom Stortingets behandling av den forrige utviklingsmeldingen («Bistandsmeldingen» - St.meld.nr.19, 1995-1996), som ble lagt fram av Arbeiderpartiet (regjeringen Brundtland). Dagens utviklingsmelding gjenspeiler de sentrale grepene Frafjord Johnson har tatt i utformingen av Norges utviklingspolitikk. Blant de viktigste er:

1. Utvikling er mer enn bistand. Under Hilde Frafjord Johnson har norsk sør-politikk for alvor tatt skrittet ut av det snevre bistandsperspektivet og erkjent at bl.a. internasjonale rammevilkår knyttet til gjeld, handel m.v. er av avgjørende betydning for bekjempelse av fattigdom i sør.

2. Økt fokus på politikken i Bretton Woods-institusjonene: Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Under Hilde Frafjord Johnson har norsk utviklingspolitikk tatt inn over seg at viktige internasjonale rammebetingelser for utvikling i fattige land legges i Bretton Woods-institusjonene.

3. Økt fokus på giverne og politikken i rike land. Mens tidligere bistandsministere reiste til Afrika og Mellom-Amerika har Hilde Frafjord Johnson reist til New York, Washington, London, Amsterdam og andre vestlige hovedsteder for å påvirke og bidra til sammenheng (koherens) og samordning av utviklingspolitikken i Nord - blant giverne.

FRAFJORD JOHNSONs

grep har ikke bare ført utviklingspolitikken over på den maktpolitiske arena. De har også ført til at hovedarenaen for norsk utviklingspolitikk har blitt flyttet fra FN-systemet til Bretton Woods-institusjonene - de mektige, internasjonale finansinstitusjonene som i all hovedsak domineres av de rike landene. Mens Arbeiderpartiets internasjonale frontfigurer, fra Trygve Lie til Thorvald Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland og Jan Egeland, hadde og har FN-systemet som sin hovedarena, er det først og fremst Verdensbanken og IMF som er Hilde Frafjord Johnsons arena. Logikken er at «det er bedre å flytte internasjonal utviklingspolitikk 1 cm enn å flytte norsk politikk en meter» og å jobbe aktivt inn mot de arenaer som i dag har makt og innflytelse over utviklingen i de fattige landene. Dette har etter mitt syn vært viktige grep med et betydelig, positivt endringspotensiale, forutsett at endringene går i riktig retning. Men gjør de det?

Da Hilde Frafjord Johnson var med å utforme KrFs «motmelding» til regjeringen Brundtlands «bistandsmelding» i 1995/96 var hun blant de på Stortinget som i størst grad målbar kritikken mot Verdensbanken og IMF og deres omstridte strukturtilpasningspolitikk. I dag er hun blant deres fremste forsvarere. Hva har skjedd?

DET SOM HAR SKJEDD

er at Frafjord Johnson mener at Verdensbanken og IMF har endret seg, spesielt gjennom innføringen av den såkalte PRSP-modellen (at Verdensbanken og IMF krever utvikling av nasjonale strategier for reduksjon av fattigdom - PRSPer - som grunnlag for gjeldslette og lån), som Frafjord Johnson selv har bidratt til. Dette kommer i utviklingsmeldingen bl.a. til uttrykk slik:

PRSP-modellen representerer en betydelig nyvinning i forhold til tidligere strukturtilpasningsprogrammer på alle disse punktene: Fokus på fattigdomsreduksjon både på kort og lang sikt kombinert med mer ansvarlig makroøkonomisk politikk; langt større åpenhet og deltakelse i utformingen av politikken; og langt mer solid forankring i en politikk utformet nasjonalt og tilpasset situasjonen i det enkelte land.

Når Frafjord Johnson (og Verdensbanken) snakker om PRSP-modellen fokuseres det oftest på nasjonalt eierskap, fattigdomsreduksjon, giverkoordinering og partnerskap under mottakerlandenes ledelse. En lang rekke kritiske rapporter hevder imidlertid at PRSP-modellen i stor grad er retorikk og at den i realiteten innebærer en videreføring av de giverdominerte strukturtilpasningsprogrammene og de makroøkonomiske betingelsene knyttet til disse - betingelser som mange kritikere mener rammer de fattige. Hilde Frafjord Johnsons innsats overfor Verdensbanken og IMF vil langt på vei stå eller falle på dette punktet. I meldingen -   og i enda større grad i den nye handlingsplanen for gjeldslette for utvikling -   har hun kommet kritikerne noe mer i møte enn tidligere. Etter mitt syn bør hun i tiden framover lytte atskillig mer til kritikerne enn det hun hittil har gjort. Om PRSP-modellen feiler, slik det dessverre er grunn til å frykte, faller også hovedpilaren for Frafjord Johnsons utviklingspolitikk. Det vil i så fall også medføre at giverkoordineringen og arbeidet for FNs tusenårsmål er på feil spor -   i forhold til målet om å redusere fattigdom!

I UTVIKLINGSMELDINGEN og ellers fremhever Frafjord Johnson at det nå er større global enighet om utviklingspolitikken og at det har utviklet seg «en tilnærmet internasjonal konsensus om grunnleggende mål og midler i utviklingspolitikken». Etter mitt syn er det all grunn til å stille spørsmål ved om det faktisk er slik og eventuelt spørre hvem det er som opplever en slik konsensus og hvem denne konsensus er bra for? Om det finnes noen internasjonal konsensus omkring metodene -   utover retorikk omkring nasjonalt eierskap m.v. -   kan det synes som om det først og fremst er en konsensus innenfor dagens økonomiske og politiske elite om at frihandel (gjennom Verdens handelsorganisasjon), markedsbaserte tiltak og privatisering er bra. Om det er slik det er, så vil mange hevde at dette ikke er en konsensus til beste for de fattige, men for de rike (herunder norske interesser knyttet til sikkerhets- og alliansepolitikk, olje og gass og eksport av fisk).

JEG FRYKTER DERFOR at de grep Frafjord Johnson har tatt for å styrke utviklingspolitikken vil kunne resultere i det motsatte, såfremt ikke et aktivt kritisk press mot Bretton Woods-institusjonene videreføres. Et slikt kritisk press er nødvendig for å sikre at det skjer endringer som er mer enn retorikk og som samtidig bidrar til å styrke FN-systemet og et godt, demokratisk styresett på globalt nivå. Vi risikerer nå at dagens endringer - om en ti års tid - blir beskrevet som en styrking av Bretton Woods-institusjonenes makt og innflytelse (dominert av de rike landene), på beskostning av FN-systemet, omkring en politikk som rammet de fattige og gjorde FNs tusenårsmål til skamme.