Er fred med Assad mulig?

Det kan se ut som en utenlandsk intervensjon er det eneste som kan sette en stopper for volden i Syria og hindre ytterligere regional destabilisering.

LANGVARIG KONFLIKT: «Jo lengre konflikten pågår, desto sterkere blir de militante islamistene, som trives i kaos og vinner på den syriske befolkningens vrede overfor vesten som ikke griper inn», skriver kronikkforfatterne.  Foto: AP Photo/SANA
LANGVARIG KONFLIKT: «Jo lengre konflikten pågår, desto sterkere blir de militante islamistene, som trives i kaos og vinner på den syriske befolkningens vrede overfor vesten som ikke griper inn», skriver kronikkforfatterne. Foto: AP Photo/SANAVis mer
Debattinnlegg

Som vi vet er mediekrigen en viktig del av enhver krig. Krigen i Syria er et godt eksempel på dette: Assad-regimet benytter en bevisst strategi som består i å øke forvirringen til internasjonal opinion, for å handlingslamme det internasjonale samfunnet. Overfor Vesten har Assad-regimets strategi vært å fronte seg selv som garantist for stabilitet og minoritetenes rettigheter. Likevel har regimet i situasjoner der dets overlevelse har vært truet, ikke nølt med å iverksette terror for å skape splid og sekteriske motsetninger innad i, og mellom religiøse grupper. 

Lærdommen fra syrisk tilstedeværelse i Libanon (1976-2005) gir oss en pekepinn på hvordan Assad-regimet reagerer når det er under press. Damaskus skydde i Libanon ingen midler for å verne om egne interesser. Det opptrådte som en "pyromanisk brannmann", som fyrte opp under sekteriske motsetninger. Slik ble Syrias tilstedeværelse som "nøytral mekler" ansett som både nødvendig og, blant mange libanesere, ønskelig. Assad var dermed i stand til stå igjen som eneste internasjonale aktør i Libanon etter at PLO, Frankrike, USA, FN, og etter hvert også Israel, hadde gitt opp spillet. Da borgerkrigen ble avsluttet i 1990, var Syria fast bestemt på å begrense de kristne partienes politiske innflytelse, det var nemlig her de fremste kritikerne av deres de facto okkupasjon befant seg. Kristne ledere som ikke ville innordne seg hadde allerede dratt i eksil, og de som ble tilbake ble utsatt for ulike strategier for å tvinges i kne. Kataib-partiet ble kuppet av krefter som støttet syrerne, Lebanese Forces ble forbudt og dets ledere kastet i fengsel og Michel Aoun ble tvunget i eksil og hans bevegelse fikk ikke lov til å organisere seg. Dermed hadde Assad fratatt den overveldende majoriteten av Libanons kristne muligheten for politisk deltakelse. 

Overfor sunniene,
spesielt i Tripoli, var Assad-regimet enda mer hardhendt. Dette fordi sunniene støttet Arafat, Assads erkefiende, samt sunniflertallets kamp i Syria. Den syriske etterretningen i Tripoli nørte opp under motsetningene mellom alawitter og sunnier. I desember 1986 ble den militære lederen for alawittene gitt ordre om å begå en massakre for å «disiplinere» den opprørske, fattige sunnibydelen Bab al-Tebbaneh. Dermed gjorde de også de libanesiske alawittene avhengige av Damaskus for å sikre sin overlevelse. Assad fikk viktige allierte i den sunni-middelklassen som foretrakk et autoritært pax syriana framfor økonomisk ruin og den politiske og religiøse radikalismen til deler av de fattige samfunnslagene blant egne trosfeller. Sunniaktivister ble torturert i syriske fengsler og den opprinnelig sekulære og Fatah-allierte sosiale bevegelsen ble redusert til en heterogen gruppe mennesker preget av traumer og psykiske lidelser, avhengige av sterke medisiner for å klare hverdagen — og mange søkte tilflukt i religionen. Assad-regimets brutalitet i Nord-Libanon er derfor hovedårsaken til at det i dag finnes sterke islamistiske bevegelser i Tripoli. 

Strategien som
«pyromanisk brannmann» benyttes selv i dag — Samaha-saken viser hvordan Assad regimet stadig er villig til å bruke terror som virkemiddel for å garantere regimets overlevelse. Her arresterte libanesisk etterretning Michel Samaha, en kristen politiker og tidligere minister med nære bånd til Assad. Han ble tatt med 25 bomber, som han personlig hadde mottatt fra Ali Mamlouk, sjefen for Syrias nasjonale etterretning, og fraktet tilbake til Libanon. Disse skulle plantes forskjellige steder i Nord-Libanon med sikte på å drepe framtredende kristne personer, for så å gi sunni-«terrorister» skylden. Disse innrømmelsene finnes på opptak gjort av etterretningen, og Ali Mamlouk er etterlyst av de libanesiske påtalemyndigheten. 

Selv om
Assad-regimet spiller på at det er garantist mot en jihadistisk fare, har regimet selv et uavklart forhold til radikale islamister. I tidsrommet 2003-2008 ga Assad støtte til salafi jihadi grupper i Irak og fri passasje for disse gjennom Syria, for å svekke den amerikanske tilstedeværelsen der. En viktig bestanddel av jihadi gruppen Fatah al-Islam var dannet av menn nylig sluppet ut fra fengsel i Syria, sannsynligvis på betingelse av at de aksepterte å åpne en konflikt med den libanesiske hæren. Denne konfrontasjonen endte med at den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared utenfor Tripoli ble så godt som ødelagt, og mange sivile og libanesiske soldater ble drept. Dette for å nøre opp under argumentet om at sunniene i Libanon besto av radikale islamister og at til og med de mer moderate i siste instans også støttet salafi jihadisme. Dette svekket kredibiliteten til den USA-støttede og antisyriske Future-bevegelsen. 

Når Assad
regimet går til slike ytterliggående virkemidler for å sikre egen overlevelse, er det overveldende sannsynlig at det også står bak bruken av kjemiske våpen mot sin egen befolkning. Regimet har som kjent lagre av sarin, samtidig som omfanget av angrepet indikerer at regimet sto bak. Internasjonal humanitærrett understreker at sivile må beskyttes i konfliktsituasjoner. I Syria er det likevel slik at Assad forhindrer internasjonale humanitære organisasjoner tilgang til felten. Det finnes mange tilfeller der sykehus er skutt på og syriske leger drevet på flukt. FN må anses ansvarlig for å ikke ha fått til bedre humanitære løsninger i Syria. FN, med Russland som pådriver, anerkjenner Assads krav om at all humanitær hjelp må foregå på regimets betingelser.  Det er illusorisk å tro på at Assad-regimet noen gang vil være villig til å forhandle fram en politisk løsning. Det er all grunn til å anta at det også langt inn i FN-systemet finnes en erkjennelse av at man ikke kan oppnå en politisk løsning så lenge Assad sitter ved makten. Et av hovedargumentene mot en militær intervensjon er farene for destabilisering av regionen. Likevel peker alt på at det er Assad-regimet som i dag er den største årsaken til regional destabilisering. Regimet har interesse av å eksportere konflikten for å forbedre sitt forhandlingsgrunnlag. Bomber har den siste måneden drept mange titalls mennesker i Beirut og Tripoli, med hensikt å øke det sekteriske konfliktnivået. Man har i den siste tiden også sett en oppblomstring av selvmordsangrep i Irak, direkte knyttet til situasjonen i Syria. 

Det er riktig
at radikale islamister har innflytelse på bakken, spesielt i kraft av at de er de best utrustete styrkene. Disse vil trolig få innflytelse i et post-Assad Syria, og man ikke kan utelukke hevnaksjoner mot minoriteter som samarbeidet med regimet, spesielt alawittene. Men frykten for islamister er ikke et argument for å ytterligere forlenge konflikten — som hittil har drept over 100 000 mennesker, drevet 2 millioner på flukt og gjort 4,5 millioner andre internt fordrevne. I gjennomsnitt drepes 5000 hver måned. Som Alexander Beadle fra FFI hevdet i en kronikk i Aftenposten 3. september er dødsraten i Syria nå verre enn den var i Irak på det aller verste. Jo lengre konflikten pågår, desto sterkere blir de militante islamistene, som trives i kaos og vinner på den syriske befolkningens vrede overfor vesten som ikke griper inn. Det kan derfor se ut som en utenlandsk intervensjon er det eneste som kan sette en stopper for volden i Syria og hindre ytterligere regional destabilisering. En regimeendring vil trolig, i Syrias tilfelle, være den eneste måten FN kan få håndhevet sitt ansvar for å effektivt beskytte sivilbefolkningen fra krig. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.