«Borgerlig kaos». «Tror du Jens? taxistunt tiltrekker velgere?» «Kommer SV under sperregrensa?» Til underholdning for flere og irritasjon for noen preger disse og andre overskrifter valgkampen. På vegne av den sistnevnte gruppen har Litteraturhuset i Oslo tatt et nødvendig grep for å løfte den politiske debatten. Diagnosen er som følger: «Ettersom valgdagen nærmer seg, snevres rommet for ideologi, lengre resonnementer og store veivalg inn.» Den foreskrevne medisinen har vært å invitere ni partiledere til ni kvelder på Litteraturhuset for å gi dem «en etterlengtet mulighet til å snakke om de lange linjene i politikken», som daglig leder Aslak Sira Myhre formulerer det.
Nå som alle ni partier har vært inne på teppet, er det tid for å spørre: har det hjulpet?
Jeg må innrømme at jeg var en av de politiske nerdene som jublet da jeg så tiltaket. Endelig en sjanse til å høre partilederne snakke om hvilke overordnede målsettinger partiene styrer etter og hvilken retning de ønsker å ta Norge om de skulle være ubegrenset av regjeringspartnere og politikkens administrative karakter. Alene i begeistringen har jeg ikke vært. Bare på Litteraturhuset var 1600 besøkende innom og fikk ideologisk påfyll.
Konsensus
Det første inntrykket en tilskuer sitter med er at det å snakke om partiets ideologi ikke er det partilederne bruker mest av sin tid på. Både Erna Solberg (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) tok forbehold om at ideologi ikke var det viktigste for partiene. «Det er mindre rom for ismene i Norge i dag», var mantraet.
Det er velkjent at det er mer som forener enn som skiller norske partier i den konkrete politikk. Litteraturhusets satsing viste at det også gjelder ideologiene. Fokuserer man på verdiene frihet og likhet som tradisjonelt er tillagt henholdsvis høyre- og venstresiden, framstår partiene nesten parodisk like. Rødt-leder Bjørnar Moxnes forsøkte riktignok å polemisere mot den bedre høyresiden når han i sitt innlegg sa at «mens liberalister tror at stat henger sammen med ufrihet, ser vi at staten kan brukes til å styrke friheten».
Liberale partier
Men dette er ikke liberalismen til store deler av den norske høyresiden. Det er i alle fall ikke den liberalismen Venstre-leder Trine Skei Grande snakker om når hun utpeker «Venstre til det eneste liberale partiet i Norge». Den røde tråden i hennes foredrag var behovet «for en aktiv stat for å sikre reell frihet». Også Solberg løftet fram statens rolle i å gi alle «et springbrett av muligheter». Når Stoltenberg-stand in Jonas Gahr Støre kunne fortelle oss at «det moderne sosialdemokratiet handler om å gi alle mennesker den størst mulige frihet», er enigheten komplett.
Enten er frihet et gummiord som kan tilpasses alt som er bra, eller så har Norge ikke bare ett, men sju liberale partier.
Det er heldigvis noen partier som bryter med konsensusen. Fremskrittspartiets ideologi er åpenbart liberalistisk i Moxnes' forstand. Siv Jensen forankret ideologien i liberalismen til den amerikanske økonomen Milton Friedman og den russisk-amerikanske forfatteren Ayn Rand. Kjernen er en grunnleggende skepsis til staten, en kullsviertro på markedet og på at det enkelte menneske blomstrer best alene eller i familien.
Annerledespartiene
Også Miljøpartiet de grønne har en ideologi som er helt på siden av den norske floraen. Skal vi ta partilederne på ordet, er MDG ved siden av KrF, det eneste ikke-liberale partiet i norsk politikk. Felles for de to partiene er at de setter andre størrelser over individet. For Kristelig Folkeparti er det Gud som er i veien for at det enkelte individ kan være siktemålet for politikken. MDG erstatter Gud med Naturen. Rettferdighet og livskvalitet er bare midler for å sikre en bærekraftig utvikling. Individuelle målsettinger må vike for kollektivet.
Det er fristende å forklare MDG og Fremskrittspartiets annerledeshet med at deres partitradisjon er såpass ny. De andre partienes ideologier har vokst fram i tråd med utviklingen i det norske samfunnet, framfor å være stjålet direkte fra teoretikere, filosofer eller andre land. Et eksempel er den felles troen, fra Rødt til Høyre, på at staten skal frigjøre individet. Dette er et svar på en spesifikk norsk kultur, framfor å være hentet fra en konkret politisk filosofi. At høyresiden døper om velferdsstaten til velferdssamfunnet endrer ikke på det.
Teori og praksis
En fordel med å forankre ideologien i en norsk kontekst er at den blir brukbar og styrende på politikken partiet fører. En ulempe er at det blir vanskelig å skille ideologiene fra hverandre. At jeg som sosialdemokrati knapt er uenig med et eneste ord Erna Solberg ytret på sine 45 minutter er symptomatisk for den mangelen på mangfold i den ideologiske partifloraen. Krangelen mellom partiene står i mindre grad om hvem som har den beste politikken, men om hvem som har stjålet hvem sine klær.
Da er det mer interessant med Frp og MDGs relativt klare ideologiske profil. Disse ideologiene øker sjansen for å utvikle ny og spennende politikk. Ulempen er selvfølgelig at når ideologien er for fjernt fra den norske virkeligheten, vil den ofres på den politiske pragmatismens alter når den går fra teori til praksis. Eksempelvis er det ikke liberalismen som motiverer Fremskrittspartiet til å ville bryte handlingsregelen for å finansiere et offentlig helsetilbud. Hvilke midler MDG skal ty til for å «på tvers av blokkpolitikken» oppnå den grønne utopi hvor folk har mindre penger, men er lykkeligere, kan være spennende å tenke på. Om meningsmålingene viser seg å stemme, kan vi til og med oppleve eksperimentet i handling. Min spådom er at revolusjonen uteblir og at også MDG vil føre god gammeldags norsk politikk.
Praksis seirer
Til tider føles det som om det klareste en kan si om norske partiers ideologi gjelder deres vilkårlige forhold til prinsipper: Et prinsipp holdes til det ikke lenger er populært nok. Da byttes det med et annet prinsipp. Et illustrerende eksempel kan hentes fra Knut Arild Hareide. Et viktig prinsipp for KrF er at beslutninger skal fattes så lokalt som mulig. Men det gjelder selvfølgelig ikke om kommunene skulle finne på å liberalisere skjenkereglene. «Noen prinsipper må ses mot hverandre», som Hareide formulerer det.
Det er kanskje klok praktisk politikk, men det gjør at ideologiene mister sin funksjon som en overordnet ramme for den dagligdagse politikken. Ideologiene er sjelden så klare at politikk utelukkes, og verdier som kunne fungert styrende balanseres alltid med et annet, for å sikre politikerne spillerom. «Frihet under ansvar» er eksempel på en slik konstruksjon. På den måten fungerer ideologiene mer til å tiltrekke velgere med fine verdier og pene ord, enn å virke veiledende for partienes politikkutforming.
Håp for debatten
Det er likevel grunn til å rette tommelen opp for foredragsrekken. Et viktig resultat av Litteraturhusets tiltak er den store oppslutningen som avslører at det er rom for mer langsiktige perspektiver uten rask replikkveksling og tøffe intervjuteknikker. Det beste er likevel at det stimulerte partiene til å snakke om egne saker. Med noen utskeielser greide partilederne å snakke om egen ideologi uten å rakke ned på andres.
Forhåpentligvis blir ikke dette bare et pusterom i valgkampen. Om det kunne inspirere politikerne til en mer ålreit politisk debatt hvor partiene viser fram sitt eget politiske prosjekt, framfor å gi vrengebilder av andres, vil også velgerne kunne lære noe.
