Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er genetikk en teknologi?

Premisset som ligger til grunn for dagens genteknologi, nemlig at det alltid er genet som instruerer og determinerer organismens funksjon og utvikling, må forkastes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Biologien har ikke før de siste 20-30 årene vist seg teknologisk profitabel. I løpet av det siste tiåret har vi for alvor sett at biologiens teknologiske virkelighet og potensialer har tatt plass i sentrum av vestens økonomi og ikke minst utviklingsvisjoner. Beregninger anslår at 70 % av verdens industri- og 40 % av totaløkonomien vil ha sitt utspring i bioteknologien innen 20 år. Noen står bak slike beregninger og disse baserer seg på visse forutsetninger som ikke er nøytrale. Ofte kan slike beregninger fungere effektivt som «ideologiske» overtalelsesmidler - særlig i en tid hvor de fleste føler at de må henge på for å være . I følge et annonsebilag for fjorårets hundreårsmarkering («Slik blir Norge om hundre år») vil vi ha operert inn mobiltelefonen i hodet, designe våre egne barn, gå rundt med nanosensorer som kontrollerer helsetilstanden, ha intelligente hus som vet hva vi vil ha, mm.

INDIREKTE fungerer dette som en tilvenning til en fremtid som vi enda ikke har diskutert ønskeligheten av. Demokrati handler jo først og fremst om å ha reel innflytelse over innholdet i den utviklingen vi er en del av. Det forutsetter selvsagt reelle valgsituasjoner hvor ikke alt er kondisjonert på forhånd. Slik sett er det noe prinsipielt merkelig med denne formen: «i fremtiden vil vi ...». Tar man demokratiet på alvor, bør vi erkjenne at disse spådommerne og deres taleorganer er aktører i sine egne spådommer.La oss med dette utgangspunkt ta noen skritt tilbake for å vurdere biologiens teknologiseringspotensial. Vi skal i det følgende diskutere det kunnskapsgrunnlag som ligger til grunn for moderne bioteknologi. Sett fra vår side vil det gå frem at spådommene nevnt overfor referer til kunnskap som allerede er utdatert per i dag.

ALL TEKNOLOGI forutsetter i en eller annen forstand en stabil lovmessig natur. Jo mer stabile årsaksrelasjonene i et kunnskapsfelt er, jo lettere er det å lage teknologi på basis av det. Denne underliggende forutsetningene var også noe som utgjorde en viktig side ved Watson og Crick sin «oppdagelse av genet», beskrevet som DNA-molekylets struktur i 1953. For med på lasset av denne oppdagelsen fulgte etter hvert teorien om dette molekylets programmerende og determinerende rolle i organismen som helhet. Forskerduoen mente de hadde funnet «nøkkelen til alle organismers utvikling». I prinsippet gjorde denne teorien livsprosessene teknologiserbare fordi genene blir sett på som atskilte informasjonsenheter som kausalt produserer den synlige organismen. (Også kalt Det Sentrale Dogmet). Dette gjenspeiler seg i uttrykk som «selfish gene», «... genet koder for ...» etc. I avisen kan man lese om at forskerne har funnet homsegenet, arveligheten av lykke og gener for kriminell adferd. Det metafysiske og ikke-vitenskapelige utgangspunkt her er at genet forstås svært materialistisk - hva et gen er defineres ut i fra hva det «består av» (Deoxyribose Nucleic Acid - DNA). På tross av denne «rene materialitet» ser det ut til at dette DNA,et kan gjøre alt - «oppbevare», konstruere og utvikle alt liv. Vi ender dermed opp med et begrep om gen som både innholder først for lite og så for mye.

PÅ DEN ANNEN side: hvis dette «åndeliggjorte materie-genet» danner utgangspunkt for å forstå det levende, kan gener helt uproblematisk settes inn og trekkes ut for å endre en organisme. Vi vil da kunne dele metaforen som en leder for et ledende genteknologiselskap delte med den amerikanske kongressen i 1999: «DNA er lederskiktet, RNA er mellomleder-skiktet, mens proteiner er arbeiderne i organisme..». Proteiner gjør som de blir bedt om av mellomlederne som bare videreformidler ordre fra toppledelsen. Ved å «omprogrammere informasjonen» på ledernivå vil vi kunne endre organismens funksjon som vi ønsker. I løpet av det siste tiåret har imidlertid hele denne metaforikken og metafysikken blitt undergravet av vitenskapen selv. Eller hva kan man si om denne teknologien når for eksempel samme gen koder for forskjellige proteiner og egenskaper i samme organisme? Etter vår oppfatning vil også eksemplene nedenfor vise at denne teknologien knapt kan kalles teknologi, rett og slett fordi teknologi ikke er forbundet med en slik form for flertydighet og uforutsigbarhet som genetikken er basert på.

THE HUMAN GENOME Project (HUGO) ble startet i 1988 og avsluttet i 2001. Formålet var å kartlegge alle menneskets gener. Flere hundre forskere fra over 40 land deltok og enorme pengesummer og politisk prestisje var lagt ned fra dag én. Bakgrunnen for overhodet å sette i gang med dette prosjektet var dogmet om at det er genene som determinerer våre egenskaper, sykdommer osv. Forskningsresultatene fra prosjektet selv skulle imidlertid vise seg å undergrave hele denne ideen som lå til grunn. Kartleggingen viste blant mye annet at mennesket ikke har flere gener enn en rundmark. Generelt kan man si at HUGO-prosjektet viste at det ikke er et prinsipielt samsvar mellom genetisk variasjon og karaktermessig variasjon, ikke samsvar mellom antall gener og organismers kompleksitet. Dette stemmer svært dårlig overens med ideen om at det er genene (DNA) alene som dirigerer og programmerer organismen. Det Sentrale Dogmet forutsier som nevnt at det skal være et samsvar mellom for eksempel antall gener og kompleksitet. Når dette ikke er tilfelle så er denne teorien i klassisk forstand falsifisert. Det er derfor en teori som ikke lenger bør styre forskningen og teknologiutvikling. Craig Venter, presidenten for et amerikansk selskap som hadde investert svært mye i HUGO- prosjektet, ble sparket (fikk fallskjerm) da han lakonisk oppsummerte resultatet på følgende måte: «Farmasøytiske og bioteknologiske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager én medisin verdt en milliard dollar. Men det stemmer ikke.»

DE SISTE ÅRENE har det også dukket opp et gross av andre interessante forskningsresultater, delvis uavhengig av HUGO. Det har blant annet vist seg at ett gen kan gi opphav til mer enn 38 000 forskjellige proteiner. Generelt vil en nyere forståelse av hva et gen er, peke på at det i praksis er umulig å vite eksakt hva slags potensial som ligger skjult «inni» eller mellom genene. Spørsmålet er om man kan behandle gener som diskrete enheter («ting») i det hele tatt? Hvis man ikke kan det, blir det åpenbart også problematisk å endre på organismens enkelte gener. Definerer man derimot et gen som et potensial eller en disposisjonell enhet, vil en ha en forståelsesramme hvor «genet» er noe bestemt - ut i fra den bestemte situasjonen det befinner seg i. Premisset som ligger til grunn for dagens genteknologi, nemlig at det alltid er genet som instruerer og determinerer organismens funksjon og utvikling, må forkastes. Det betyr ikke at alle former for bio- og genteknologi må forkastes. Det som imidlertid må forkastes er de ideologiserte spådommene som trimmer oss inn i en fremtid det ikke er vitenskapelig grunnlag for, og som de færreste av oss har etterspurt.