Er Hanne Nabintu Herland på hemmelig oppdrag for «venstresiden»?

Boka «Ny vind over Norge» er i beste fall en laber bris.

Siv og Erna tar bladet fra munnen i ny antologi redigert av Hanne Nabintu Herland. Men de serverer bare uforpliktende politisk vassgraut, i følge Dagbladets anmelder. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Siv og Erna tar bladet fra munnen i ny antologi redigert av Hanne Nabintu Herland. Men de serverer bare uforpliktende politisk vassgraut, i følge Dagbladets anmelder. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

ANMELDELSE: På omslaget av «Ny vind» ser vi femten svart/hvite ansikter stirre mot oss. Ett av bildene skiller seg klart ut. Midt på øverste linje er det én som er mye nærmere kamera og høyere oppe i bildet enn de andre, med et par påfallende briller på nesen: redaktøren selv. Hun er da også den som er sterkest til stede i boka. Først gjennom et oppsummerende forord der hun både snakker om «vi» og «jeg» og seg selv i 3. person. Deretter gjennom to essays (som nok kunne vært ett).

Enkelte røster har etter utgivelsen undret seg over hvilket selskap de forskjellige deltakerne her befinner seg i. Profilerte kristenkonservative, engstelige nostalgikere, islamskeptikere og liberalistiske ideologer står skulder ved skulder med høyresidens partiledere og ber om «Ny vind».

Men er det samme vind disse vil ha?

Kanskje, her. I den grad boka har noen vind, blir det aldri mer enn laber bris eller flau vind.

Det flommer over av tomme honnørord. Udefinerte og abstrakte verdier, eller verdier alle må være enige om, sies å være truet og må kjempes for. Men hva truer, hvem?

Gjennomgående i boka — med et par gode unntak, som f eks Asle Tojes bobestyrelse av Tony Blairs ideologiske konkursbo — er det anonyme adressater for den nokså demonstrative indignasjonen.

Er Hanne Nabintu Herland på hemmelig oppdrag for «venstresiden»?

Forfatterne konstruerer ideologiske fugleskremsler som de så kjemper iherdig mot.

Slik uttrykker Siv Jensen det: «Jeg føler meg rimelig sikker på at det finnes visse politikere som gjerne skulle ha gjennomregulert eller forbudt den frie vilje om de hadde hatt mulighet.» I Norge? Hvem da?

Altfor lett å være altfor enig Og her er problemet. Nesten alt som nevnes, om toleranse, ansvar, respekt, solidaritet, selvbestemmelse osv, er ting ingen politikere i Norge ville ha problemer med å si seg enig i. Det er ganske visst små forskjeller mellom høyre- og venstreside her til lands, men noen er det da? Hvorfor ikke blåse vinden inn i dem?

For eksempel private skoler og sykehus — hva betyr frie valg her? Å kjøpe seg plass forover i køene? Ja, det må det jo bety, men ikke ett ord om det i denne boka. Hva med minstelønn, sosial dumping og tariffavtaler? Hva med fri tilgang til au pairer? Hva med landbruket? Klima? Ingenting her. Handlingsregelen? Taust.

Det finnes visst ikke klasser — alle har frie valg (når ikke staten svinebinder oss). Hvilke midler folk så har til å velge, er ikke interessant.

Folk er kanskje dovne latsabber, uten verdier? Skjønner ikke sitt eget beste?

Ligger det en autoritær lengsel i all retorikken om frihet her?

Uforpliktende vassgraut Nabintu slipper til både Erna og Siv før hun selv tar ordet, men makan til uforpliktende politisk vassgraut disse to kommer med, skal man lete lenge etter. Selv har redaktøren retorisk glød, men ødelegger for seg selv ved bare å sitere dem hun liker, mens fiendene er oppsummerte, anonyme karikaturer.

Det blir for lettvint!

Hun går til felts mot dårlige kristne: «Man ble bærere av en rekke andre verdier som ikke lett lar seg forene med genuin kristendom: selvgodhet, mangel på ydmykhet og varme, utestengelse av mennesker som ble oppfattet som "ikke gode nok".» Hvem er denne «man»?

Nabintu kan bedre Nabintu er i stand til å være langt mer nyansert og analytisk, slik hun viste i sin avhandling om Qadi-domstolene i Kenya, der hun leverte balansert innsikt i komplekse forhold.

Hva har skjedd med henne? Er hun blindet av lampefeber? Eller er hun på hemmelig oppdrag for «venstresiden»?