Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

«Normal People»:

Er hun for pen?

Suksesserien «Normal People» stiller et interessant spørsmål om hvor pen en skuespiller kan være og fremdeles med troverdighet beskrive seg selv som stygg.

Kommentar

De siste ukene har jeg gått og tenkt litt på en scene i «Normal People», serien som har fått ellers blaserte strømmere til å sukke og verke i takt med Connell og Marianne og den krevende kjærligheten dem i mellom. Den finner sted tidlig i filmen, der de to, unge og usikre og i grå skoleuniformer, prøver å finne ut av hva den andre egentlig føler. «Har du ikke noe mot at jeg er stygg og flatbrystet?», spør Marianne.

Her er det ikke bare Connell som har grunn til å se forundret opp. Skuespiller Daisy Edgar-Jones, som spiller Marianne, er vever og grasiøs, med klar hud, store øyne og tykt brunt hår. Hun ser med andre ord ut slik svært mange unge jenter drømmer om å se ut. Når hun av seg selv, og andre, blir sett på som et utskudd, en det er flaut bare å bli sett sammen med, tøyer det troverdigheten i en ellers følsom serie.

I Sally Rooneys roman, som serien er basert på, er Marianne en av dem som slår sent ut i blomst, som blir attraktiv først når hun kommer til sine egne på universitetet, der Connells suksess på fotballaget og i skoleklassen hjemme ikke kan hjelpe ham. Castingen av denne rollen er derfor vanskelig: Skuespilleren må være overbevisende både som upopulær og populær, uønsket og ettertraktet.

Daisy Edgar-Jones klarer brasene utmerket, og spiller på en dempet og holdt måte som likevel aldri får tilskueren til å tvile på Mariannes bunnløse sårbarhet under den konfronterende fasaden. Likevel er det noe som får meg til å tenke at filmskaperne skulle tonet ned beskrivelsene av Marianne som «stygg» en liten smule, om ikke annet, så av respekt for de av seerne som kanskje tenker for seg selv: Hvis hun blir beskrevet som stygg, hva er jeg da?

Det er en lang filmhistorisk tradisjon for å ta romanskikkelser som ikke er spesielt billedskjønne, og gjøre dem smellvakre på kinolerretet eller tv-skjermen. Hermione i «Harry Potter»-bøkene, som utmerker seg ved å være skoleflink og energisk snarere enn ved å være konvensjonelt attraktiv, ble spilt av vakre Emma Watson i filmene. Jo March, hovedpersonen i ungpikeklassikeren «Little Women», blir rett ut beskrevet som mindre pen; det tykke håret er det «eneste skjønne trekket» ved henne. På film har hun blitt spilt av Katharine Hepburn, Winona Ryder og Saoirse Ronan, som alle ligger tett på sin tids skjønnhetsideal. Og da har vi ikke en gang begynt å snakke om filmer basert på livet til virkelige mennesker, der så godt som alle får en solid skjønnhetsoppgradering i det ferdige resultatet.

Dette er så klart noe av kjernen i det Hollywood alltid har holdt på med: De gir oss en oppskrudd, høynet, blankpusset versjon av virkeligheten, der alle mennesker er litt vakrere og alle dialoger mer velturnerte en hva vi er vant med, og der selv misère er nitidig komponert.

NORMAL PEOPLE: Serien «Normal People» har blitt en stor snakkis, men nå er det en detalj som fansen har fått totalt oppheng i. Video: Rød Løper Vis mer

Men signalet som sendes, om og om igjen, er at det aldri er nok å være smart, eller flink: Skal film- eller tv-bransjen være interessert i deg, må du faktisk være vakker også. Det er interessant at BBC, som også har laget «Normal People», ofte har hatt en annerledes tilnærming til amerikanerne i dette spørsmålet. I sine filmatiseringer av romaner av Charles Dickens og Jane Austen har de ofte funnet unge, kvinnelige skuespillere med karakteristiske, tiltalende ansikter, om ikke helt i overensstemmelse med Hollywood-idealet, som Jennifer Ehle, Jodie Whitaker og Anna Maxwell Martin. Det blir en større troverdighet av det.

Tilfellet Marianne og «Normal People» er likevel mer komplekst enn som så. Det handler blant annet om skjæringspunktet mellom det som er opplest og vedtatt som vakkert — store øyne, fine trekk — og enkeltpersonens evne til å fordreie og forstygge det de ser, ikke minst i sitt eget ansikt. Det er nok av unge jenter som har sett på seg selv i speilet og bare lagt merke til det de har komplekser for, nesen eller huden eller antallet kilo på badevekten, mens andre har sett på dem og syntes at de har sett fantastiske ut. Blandingen av uoppnåelige idealer og sterk selvkritikk er blant det som har gjort ta skjellsordet «stygg» alltid har vært så kraftfullt å slynge mot andre, og kanskje særlig mot jenter og kvinner. Det er umulig å forsvare seg mot, og du skal være svært stødig på plass i deg selv for ikke å bli såret av det.

Mariannes «stygghet» er mer av et mentalt filter enn en realitet. Sett på den måten, er det mulig å forstå at hun kan karakterisere seg selv som hun gjør. Men det krever likevel at seerne strekker seg, kanskje litt mer enn de burde.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!