De siste ukene har jeg gått og tenkt litt på en scene i «Normal People», serien som har fått ellers blaserte strømmere til å sukke og verke i takt med Connell og Marianne og den krevende kjærligheten dem i mellom. Den finner sted tidlig i filmen, der de to, unge og usikre og i grå skoleuniformer, prøver å finne ut av hva den andre egentlig føler. «Har du ikke noe mot at jeg er stygg og flatbrystet?», spør Marianne.

Her er det ikke bare Connell som har grunn til å se forundret opp. Skuespiller Daisy Edgar-Jones, som spiller Marianne, er vever og grasiøs, med klar hud, store øyne og tykt brunt hår. Hun ser med andre ord ut slik svært mange unge jenter drømmer om å se ut. Når hun av seg selv, og andre, blir sett på som et utskudd, en det er flaut bare å bli sett sammen med, tøyer det troverdigheten i en ellers følsom serie.

I Sally Rooneys roman, som serien er basert på, er Marianne en av dem som slår sent ut i blomst, som blir attraktiv først når hun kommer til sine egne på universitetet, der Connells suksess på fotballaget og i skoleklassen hjemme ikke kan hjelpe ham. Castingen av denne rollen er derfor vanskelig: Skuespilleren må være overbevisende både som upopulær og populær, uønsket og ettertraktet.