EN NY RAGDE? Dagbladets anmelder sammenlikner forfatter Siri Østli med en av de store bestselgerne i nyere norsk litteratur, Anne B. Ragde. Foto: CAPPELEN DAMM
EN NY RAGDE? Dagbladets anmelder sammenlikner forfatter Siri Østli med en av de store bestselgerne i nyere norsk litteratur, Anne B. Ragde. Foto: CAPPELEN DAMMVis mer

Er hun Norges nye Feelgood-dronning?

Siri Østlis nye bok sitter som et skudd.

ANMELDELSE: Vakre Irmela sitter gråtende i en søkkvåt brudekjole på en buss på vei fra det lille stedet Barkestad, der hun flyktet fra vielsen til bygdas ærverdige rektor og samfunnsstøtte.

Mari er en lett overvektig mor med fødselsdepresjon, som en morgen finner en lapp fra sin ektemann om at han har forlatt henne, undertegnet med et mvh.

Mens den hippe, arbeidsledige motejournalisten Charlotte, som aldri riktig husker hvilken seng hun har ligget i om natten, skjeller ut en kjent moteredaktør for hans elendige seksuelle evner. Noe som gjør at hun ender som en Klara Klok i spalten hans.   

Driv og humor
Slik åpner pageturneren «Det søte liv». den handler om tre barndomsvenninner fra den lille bygda Barkestad, som etter tretten år møtes igjen på Grünerløkaa, der de prøver å få orden på sine kaotiske liv. Det betyr mye gråt og mange forviklinger som involverer motorsykkelgjengen Sons of Satan, en økofreak som samler på postkort, en liten italiensk baker og en styrtrik advokat fra Oslo vest.   

Er hun Norges nye Feelgood-dronning?

Østli debuterte i 2009 med «På høye hæler over Grønland», en anstendig debut som skilte seg ut fordi den ble lansert som en underholdende feelgood-roman, noe som er sjelden kost blant debutanter i Norge. Hun skriver seg opp i roman nummer to, som både har driv, humor, kjappe replikker, og en god story. Østli klarer imponerende nok å holde trådene i de mange forviklingene og typene og miljøene, og harselerer og parodierer både vestkant og østkant, by og bygd. Ikke uventet ender det godt for de fleste.     

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søndagsmiddag
«Det søte liv» lanseres under sjangeren chic lit. Den har da også alle ingredienser som faller innunder betegnelsen.

Her er estet-homsen Claude som er deppa fordi hans samboer vil ha barn, og truer med å bli hetero for å få ønsket oppfylt. Her er Irmelas bekymrede alternative mor, som beskytter sin datter ved hjelp av krystallkuler og linser. Og endelig en rasende advokatmor på Bygdøy, som styrer sin sønn med jernhånd. Og som overser datteren, som sitter under bordet på den ærverdige søndagsmiddagen og laller i kokainrus.  

Bestselger?
Cappelen Damm lanserte boka sammen med den langt svakere «Luremus». Sistnevnte ble av mange årsaker så hypet at «Det søte liv» nærmest druknet. Det er synd.

Det spørs også om det er en god markedsstrategi å lansere de to som chic lit. Sjangeren har  aldri riktig slått til i Norge, og er vel strengt tatt også på vei ut. «Det søte liv» kunne forresten klart seg bra uten en merkelapp. Den tåler godt å bli sammenliknet med Anne B. Ragdes «Berlinerpopler»-trilogi.

Nå er jo bestselgermekanismene uforutsigbare og av og til lett uforståelige. Men Østli er i hvert fall ikke dårligere enn Ragde. Her sitter alt som et skudd.