Er i farta!

NORSK FILM: NRK Dramas eks-prosjektredaktør Kristin Helle-Valle fyrer av en skikkelig salve mot sin tidligere arbeidsgiver i Dagbladet 8. august. Det er nesten så man tror hun har tatt mål av seg til å bli norsk filmbransjes svar på Carl-Erik Grimstad ...Men i hvert fall: Det er greit at Asle Vatn, Kristin Helle-Valle, Erik Richter Strand og Ståle Stein Berg vender min kritikk av filmbransjen tilbake mot NRK Drama. Angrep er fremdeles det beste forsvar.Og kanskje er NRK Dramas ansvar enda større enn kinofilmbransjens: det er tross alt drama fra NRK som står for størstedelen av tilbudet nordmenn har av norskspråklig dramatikk. Et par episoder av en tv-serie har større publikum enn årsbesøket på norske kinofilmer. Nettopp derfor må vi i NRK brette opp ermene og skjerpe oss hver dag for at seerne skal få best mulig og variert drama. Og i all beskjedenhet synes jeg vi er på vei: «Torp-dramaet» ble premiert med terningkast seks og oppunder 1 million seere, det politiske samtidsdramet «Ved Kongens bord» fikk en Emmy-nominasjon og «Sejer - Svarte sekunder» høstet to gjeve gullruter nå i mai.

MEN KRITIKERNE har helt rett i at dette ikke er nok og at vi bør bli både tydeligere, tøffere og enda bedre. Kvalitetsdrama som sluker mange seere, som er sant og ekte og rammer rett i hjerte og mage er også vår ambisjon. Én nøkkel til dette er åpenbart å dyrke frem gode manusforfattere. Derfor er NRK Drama nå blitt et produsentstyrt og forfatterorientert «produksjonsselskap». Men i motsetning til for eksempel Helle-Valle, tror jeg ikke manusforfatterne bare trenger overfladiske og nesegruse heiarop. De behøver også konstruktiv motstand, faglig kvalifiserte innspill og krystallklare tilbakemeldinger. At vi i fellesskap med svært talentfulle forfattere har jobbet hardt og målrettet den siste tiden med å få frem engasjerende og effektive manus, er jeg overbevist om at seerne vil få oppleve med kommende storsatsninger som epokedramet om unge Ibsen, «En udødelig mann», action-serien «Kodenavn Hunter», familiedramaet «Størst av alt», folkefavoritten «Berlinerpoplene», samtidsserien «Himmelblå» og Kjærstad-krøniken «Erobreren» - for å nevne noen blomster i buketten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOE AV kritikken i det siste er litt rar. Aksel Hennies «Uno» holdes for eksempel frem som et glimrende eksempel på hva godt som kommer når det er full tillit mellom produsent, manusforfatter og regissør. Men når samme mann (Aksel Hennie) står som både regissør, medprodusent, manusforfatter og hovedrolleinnehaver i en film, ville det vel snarere vært oppsiktsvekkende om ikke de ulike nøkkelfunksjonene hadde fullt tillit til hverandre?Mitt hovedpoeng er dette: For mange norske kinofilmer har vært for daffe. Men alt tyder på at norsk film og tv-drama nå står foran en opptur. Giske åpner sjekkheftet og optimismen rår! Hvis film og tv løfter i lag, er vi markedsleder i Norden og elsket av tv-seere og kinogjengere i løpet av fem år. For stort sett er det de samme folkene som skriver, regisserer, spiller i, produserer og fotograferer filmer og tv-serier. Vi trenger å viske ut grensene mellom kinofilm og tv-drama - ikke å forsterke forskjellene.

OPPI ALT dette tror jeg så på nye runder med samarbeidsmodellen mellom NRK, Filmfondet og eksterne produsenter som ga oss vårens novellefilmsuksess «Ekko av Ibsen». Jeg tror dette samarbeidet kan gi noen strålende resultater hvis vi turde satse på en lignende modell for noe vi mangler: politisk engasjerte og konfronterende filmer for tv. Og i den sammenheng må man selvsagt kunne spørre om absolutt alle filmer skattebetalerne finansierer, må lages for kinosalen istedenfor som tv-ferskvare for flotte hjemmekinoanlegg. Kanskje klarer vi en dag å konsentrere oss om hva vi har lyst til å overføre til et publikum, og ikke så mye om hvor det skal vises.