1937: Står idretten i den greske guden Apollons tegn eller er den et symptom på menneskets dyriske instinkter? Arbeidermagasinet nr. 20 1937 var viet temaet "For og imot idretten".
1937: Står idretten i den greske guden Apollons tegn eller er den et symptom på menneskets dyriske instinkter? Arbeidermagasinet nr. 20 1937 var viet temaet "For og imot idretten".Vis mer

Er idrett skadelig?

Alle snakker om OL, men ingen spør og idrett er gunstig for legeme og sjel. Er sporten et frieri til våre laveste instinkter?

Kommentar

«Idrettens politiske funksjon har alltid vært klar. Den har stillet en militarisert ungdom til tjeneste for samfundets makthaver.» Skrev poeten Arnulf Øverland i 1937. Det legendariske Arbeidermagasinet, seinere Magasinet For Alle, inviterte til debatt rundt temaet «For og imot idretten». Kan man være imot idrett? Øverland tar utgangspunkt i at «idrett og friluftslek er av stor betydning for både for helse og åndelig sundhet». Men han er kritisk til at sporten blir altoppslukende. «Den unge mann i knickers uttrykker sig vesentlig i tallord, om meter og sekunder, han vet alt om dette og ingen ting om noe annet. Sporten behersker menneskeheten, den har allerede fortrengt kristendommen og satt Birger Ruud og Ivar Ballangrud og Sonja Henie i den treenige guds sted. Personlig vet jeg ikke hvem jeg ville foretrekke. Muligens dog Sonja Henie.»

En rekke idrettsmenn får ordet. De formidler at idrett er sunt for kropp og sjel. Stjernene tjener som forbilder for et folk som i stadig sterkere grad hengir seg til trening av forskjellig slag. Men et tvisyn kan gjenspeiles. Enkelte mener at klasseforskjeller ikke eksisterer blant idrettsfolk. «Prinsen måles med samme mål som plassgutten,» skriver forfatteren Mikkjel Fønhus. Karl Evang, seinere helsedirektør, advarer mot «sportsidioti». Andre kritiske røster hevder at sporten ved hjelp av «den borgerlige sportspresse» er underkastet «det kapitalistiske systems ideologi».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arnulf Øverland skriver skjærende ironisk om nasjonalistiske tendenser og konkluderer med at det ikke er «sikkert at sporten skjærper forstanden mer enn høist nødvendig». Om heltedyrkelse skriver han: «Den helt sanseløse beundring av kroppslige ydelser, tilbøieligheten for heltedyrkelse og militære manerer, tilbøieligheten til å brøle i kor - dertil den fedrelandske stemning som borgerlig idrettsbevegelse fører med seg - alt dette er ting som maner til ettertanke. I Norge sitter ti tusener og roper heia Ivar! - I Tyskland står hundreder tusen og roper Heil Hitler! De ligner hverandre.»

Fotballspilleren Jørgen Juve, spiss på det berømte bronselaget fra 1936, bruker tittelen «I god lagidrett dør stjernene - slett lagmoral er en forbrytelse». Han lovpriser «et lag som selv om det taper går av banen i strålende humør». Arne Skouen spissformulerer seg med tittelen: «Den individuelle idrett, en folkefare.» Snarere enn å være eksempler til etterfølgelse, er heltene så suverene at de skaper en taperfølelse hos «tusener av sinn». De er blitt en «giftig stimulans». Snarere enn å gi folk «falske illusjoner», må idrettsbevegelsen trekke massene ut på arenaen. «Først da vilde de olympiske leker komme til å bety det moment i fredstjenesten man så vakkert tror det betyr i dag,» skriver Skouen. Øverland anbefaler at «sosialismen» gjennomsyrer idrettsbevegelsen med sitt «åndelige innhold». «Når det lykkes,» skriver han, «er sosialismens endelige seier umiddelbart forestående». Ja, det var tider. For 77 år siden var det fortsatt lov til å drømme. Og til å debattere sportens nytteverdi. Det skjer ikke så ofte lenger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook