Er Israel en svekket militærmakt?

Det er rimelig å anta at grunnen til at krigen i Libanon trekker i langdrag ikke skyldes Hizbollas strålende utstyr, men de israelske styrkenes reduserte kampkraft og motvilje mot å ta tap. En sliten og til dels demoralisert israelsk hær slåss så godt den kan i en krig de fleste israelere oppfatter som eksistensiell.

OPPLYSNINGER SOM ER kommet frem i media den siste tiden tyder på at Israel møter større motstand i kampene mot Hizbollah enn forventet. Det heter seg at Hizbollahs soldater er bedre trent og bedre utstyrt enn hva den israelske etterretningen hadde trodd. Det er mulig dette er riktig. Det er imidlertid også mulig å presentere en annen versjon av denne historien, en versjon som er langt mer foruroligende.Hovedproblemet når man skal studere krigene i Midt-Østen, er tilgang til presise data om det som skjer. Når de israelske styrkene slipper fra seg data er det fordi at de ønsker at omverdenen skal få vite noe som det er i israelernes interesse at vi vet. Når de ikke vil at vi skal få vite noe, er hemmeligholdet effektivt. Eksempelvis er antallet flytokt som ble fløyet i krigen i 1948, fremdeles hemmelig. Nå får vi vite at Hizbollah slåss mye bedre enn forventet. Det er overraskende at man har tatt så grovt feil. Det er særlig overraskende at den israelske etterretningen tilsynelatende ikke har visst hva slags våpen motstanderen var utstyrt med.

I STEDET FOR Å vise hvor gode Hizbollah er, kan krigens utvikling tolkes slik at den viser mindre god kompetanse i de israelske styrkene. Israel er i betydelig grad utstyrt med amerikanske våpen og måten man har gått til aksjon på, kan tyde på at de også er i nærheten av å benytte en amerikansk doktrine hvor ildkraft skal stå i sentrum. Israel ønsker å tømme landområder i det sørlige Libanon for fastboende for deretter å betrakte ethvert menneske i regionen som et legitimt mål. Samtidig forsøker israelerne å hindre at motstanderne får flere våpen og ammunisjon inn i området. Dette betyr - for en ildkraft-basert styrke - en systematisk ødeleggelse av infrastrukturen i området, veiene skal ødelegges og broene sprenges. Men derved vanskeliggjør man den evakueringen som var en forutsetning for at tung ildkraft kunne benyttes. Dette tyder ikke på god planlegging, snarere at krigen i betydelig grad er improvisert.

DEN SVIKTENDE EVAKUERINGEN gir også Hizbollahs soldater muligheten til å søke tilflukt i boligområder hvor det er mange sivile. Dette er hensynsløst gjort og basert på at Israel vil følge folkerettslige bestemmelser Hizbollah selv gir blaffen i. Men Israel opptrer like hensynsløst, de angriper med jagerbombere til tross for at de innser at angrepene vil ramme mange sivile. Begge parter opptrer her i strid med folkeretten. Hensynet til krigens uskyldige tredjepart, de sivile, må vike. De israelske bombeangrepene blir i media fremstilt som terrorangrep bevisst rettet mot sivile. Dette er feil. Noen av angrepene er nok basert på dårlig etterretning. Andre ødelegger det de er ment å ødelegge, men dreper mange uskyldige i tillegg. Men i en tid hvor luftmakt forbindes med presise angrep er konsekvensen at også ansvaret kan gjøres presist. For å ødelegge Hizbollah-reir, aksepterer Israel at mange sivile liv går tapt. At Israel ikke driver terrorbombing er fattig trøst for de som er blitt rammet. Hizbollahs blinde rakettangrep mot israelske byer er derimot intet annet enn terrorangrep. Det er ingen grunn til å begrense sin moralske indignasjon til Israel.

SAMTIDIG KAN TING tyde på at de israelske bakkestyrkene faktisk har problemer med å rykke inn i bymessig bebyggelse under den motstanden de får, og også at de har problemer med å bli stående når et område først er erobret. Dette er for så vidt i tråd med de amerikanske erfaringene i Irak hvor styrkene ligger i godt bevoktede leirer. Det er, til tross for ildkraften, tydeligvis vanskelig både å ta og å holde by-terreng. I byer må man, for å ha kontroll, ha folk tilstede i en politi-militær rolle. Men da er risikoen for angrep ved fjernutløste bomber etc. svært høy. Her kan ikke ildkraft erstatte folk og vestlig militærteknologi kommer til kort. Det må også tilføyes at israelske styrker jo har stått i Libanon før, noe som knapt frister til gjentakelse. Odd Karstein Tveits glimrende siste bok viser jo klart hvor lik dagens situasjon er situasjonen på 1980-tallet. Israel forsøker å løse sitt sikkerhetsproblem på nordgrensen med midler som ikke virket sist de ble prøvd.

DEN ISRAELSKE militærteoretikeren Martin van Creveld har i flere år diskutert hva han kaller svekkelsen av Israels væpnede styrker. Blant flere forhold peker han på at styrkene ikke lenger rekrutterer offiserer fra kibbutzungdommen, men heller fra nylig innvandrende folk med dårligere skolering. Samtidig må man stille spørsmål om hva som skjer med en okkupasjonshær som langsomt brutaliseres av å stå på Vestbredden og i Gaza og forsøke å stå imot den palestinske intifadaen. Hvor lenge vil skarpe kampstyrker som tvinges til å skyte på steinkastende barn, som trakasserer fødende kvinner og som benytter tortur under forhør klare å beholde selvrespekten? Hva skal egentlig den israelske hæren være? En interessant parallell her er det som skjedde med de amerikanske styrkene i Vietnam som nærmest gikk i oppløsning innenfra.

EN RIMELIG ANTAKELSE er at hva vi nå ser, er en sliten og til dels demoralisert israelsk hær som slåss så godt den kan i en krig de fleste israelere oppfatter som eksistensiell. Men så godt man kan, er ikke så godt som man en gang kunne. Krigen trekker i langdrag, ikke som et resultat av Hizbollas strålende utstyr, men som en konsekvens av de israelske styrkenes reduserte kampkraft og motvilje mot å ta tap. Dersom denne hypotesen er riktig, står vi overfor en foruroligende utvikling; for som kjent, Israel har ikke bare konvensjonelle våpen i sitt arsenal. Dette betyr selvsagt ikke at atomvåpen vil bli brukt mot Hizbollah. Det kan imidlertid bety at den israelske utryggheten vil øke med en ytterligere angstbitersk bruk av vold som konsekvens. For paradoksalt nok, et sterkt Israel bak trygge grenser virker stabiliserende i regionen. Et utrygt Israel med degenererende kampkraft, ekspansjon som trygghetsstrategi og internasjonal paria-status som konsekvens, gjør det ikke.