Er Jan Erik Vold norsk lyrikks askeladd?

Her er våre poesitips.

ASKELADD? Jan Erik Vold
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ASKELADD? Jan Erik Vold Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Diktbøker: Anbefalt av Fredrik Wandrup, litteraturansvarlig i Dagbladet.

Celilie Løveid: «Svartere bunader». (Kolon).
Det svinger hver gang en av våre store veteraner (Løveid debuterte i 1972) griper pennen. Tittelen på denne boka vekker forventninger, som blir innfridd i dikt etter dikt. Dikt til kolleger, dikt om alt fra «frysebokser» til «ekteskapets pornografi».

Mona Høvring: «Ekornet og den vaklevorne brua». (Oktober).
Den nydelige covertegningen til denne samlingen er hentet fra «Flickornas julbok» (1933) av Mai Lindman, og for en tittel også på denne
boka! «Skyene rasler, himmelen er fremdeles djup,» skriver Høvring og beviser at hun vet hva hun snakker om.

Jan Erik Vold (red.): «Fem stemmer». (Aschehoug).
I tilfellet Jan Erik Vold er det ingen klisje å kalle ham norsk lyrikks askeladd. Igjen og igjen leter han og finner. Fem poeter i denne boka; Uppdal, Hofmo, Ulven, Heggelund og Nyquist, i dikt, essay og en CD med sjeldne, sjeldne lydopptak.

Synne Lea: «Du har et sted å løpe inn». (Cappelen Damm).
Synne Lea er tilbake! Ryktet burde spre seg over landet, fra den ene poesibegeistrete leseren til den andre. Lea ble kåret til årets litterære talent i Dagbladet i 2004 etter diktdebuten «Alt er noe annet». Og nå er hun tilbake, seks år seinere. En sensasjon!

Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness (red.): «Verden finnes ikke på kartet». (Oktober).
At det går an! At noen har tid til å gå manngard gjennom verdenspoesien og finne diktere i de fjerneste busker og kratt, trekke dem fram,
gjendikte dem og presentere dem for oss. 35 poeter, 25 land. En sjørøverskute full av blinkende herligheter.