Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Norges Hillary:

Er Jonas Norges Hillary?

Derfor minner Jonas Gahr Støre oss sånn om Hillary Clinton.

Meninger

(For ordens skyld: Bård Standal er aktiv i Høyre. Les hele hans disclaimer nederst i saken.)

Hver eneste lille detalj var nøye planlagt for å markere den historiske begivenheten. Javits Center var valgt som festlokale på grunn av glasstaket. Seierstalen skulle jo handle om det. At glasstaket endelig skulle knuses. Suiten på Peninsula Hotel hadde hun personlig valgt ut med omhu. Det var den eneste med direkte utsikt mot Trump Tower. Hun ville ha direkte utsikt. Ville se ham bli knust!

Hillary Clintons kommunikasjonsstab hadde allerede kommet seg opp til Javits Center og var midt i festforberedelsene. Stemningen var elektrisk. Scenen minnet vel så mye om en Broadwaypremiere som en politisk valgvake. Bare en håndfull medarbeidere var igjen i Clinton-kampanjens hovedkvarter i Brooklyn. Clintons rådgivere kunne fortelle henne at hun lå foran i alle viktige delstater. I Florida hadde ledelsen økt fra 2 % til 5 % uken før valget. Seiersvideoen med Katy Perry og andre utvalgte kjendiser var allerede spilt inn. Life was great!

Valglokalene i Florida stengte sju. Da de første resultatene derfra kom inn noen minutter over sju så disse oppløftende ut. Midt i all feststemningen var det få som la merke til at ledelsen hadde krympet allerede en halvtime senere.

Det skulle gå helt til kvart på åtte samme kveld før verden falt sammen. Da ringte Steve Schale. Demokratenes fremste valgstrateg i Florida var kort og konsis. «Dere kommer til å tape denne delstaten.»

Selv om Clinton gjorde det bra i Miami og noen andre steder, var Trumps resultater i republikanske kjerneområder så sterke at det allerede så tidlig på kvelden sto klart for Schale at Clinton var sjanseløs.

Sammenlignet med Obama kunne Clinton notere seg 3000 eller 4000 flere stemmer i de kretsene hun gikk frem. Trump var på et helt annet nivå. 25 000 flere stemmer enn Mitt Romney i Polk county. 30 000 flere i Pasco. Begge klassiske arbeider- og middelklasseområder.Fra kvart på åtte gikk det nedover - og nedover - og nedover for Hillary.

Da klokken bikket elleve slo bekymringen over til panikk. Først utropte Associated Press Trump til vinner av North Carolina. Så gjorde Fox News det samme med Wisconsin.

Reaksjonen var stereotypisk. Bill ble rasende. Hillary forble stoisk rolig. Og deres rådgivere gikk rett i strupen på hverandre. Før klokken rundet midnatt ringte Bill sin gamle venn, guvernør Terry McAuliffe i Virginia, og ga ham beskjed om å kansellere turen til New York. Det kom ikke til å bli noen seiersfest.

Likevel skulle det ta timer før Clinton tok opp sin telefon for å ta demokratiets viktigste telefon. Den hvor valgets taper anerkjenner sitt nederlag.

Clinton så det som et moralsk imperativ å vinne. Trump var en sjokkerende uskikket kandidat. Valget av henne skulle også vise at kvinner faktisk kunne nå helt til topps. Presidentskapet var hennes historiske skjebnedestinasjon. Og sin skjebne gir man ikke så gjerne opp.

To ganger måtte Det hvite hus legge press på Clinton for å få henne til å erkjenne nederlaget. Første gang som et vennligsinnet råd kontant besvart med «jeg er ikke klar for å holde denne talen ennå». Andre gang i form av en direkte telefon fra Obama til Clinton med en like kontante beskjed: «Du har tapt. Det er tid for å gjøre det du må gjøre.»

Det er skrevet mye om hvordan Clinton kunne tape for den mest ukvalifiserte presidentkandidaten i moderne amerikansk historie. Trump kanaliserte et sinne hos vanlige amerikanere som ikke hadde sett kjøpekraften øke på over et tiår. Islamofobi. Frykten for meksikansk innvandring. Og til slutt - når alle andre forklaringer er uttømt - stokk dumme velgere.

Det disse forklaringene har til felles er at de kun forklarer halve puslespillet. Like interessant som spørsmålet om hvorfor Trump vant, er spørsmålet: Hvordan i alle dager kunne Hillary Clinton tape?

For det skulle ikke en gang vært jevnt. Clintons 2016-kampanje er historien om hvordan en valgkamp ute av kontroll kan kaste bort selv en sikker seier. Forfatterne Jonathan Allen og Amie Parnes gir i boken «Shattered - Inside Hillary Clinton's Doomed Campaign» det hittil beste bidraget for å forstå hvordan det utenkelige kunne skje. Gjennom hele kampanjen satt forfatterne med full tilgang til hele Clintons stab. De to demokratiske forfatterne ble gitt denne tilgangen for å skrive en kroningskrønike etter at seieren var i boks.

Slik gikk det ikke.

I stedet tegnes et nådeløst bilde av en kandidat som ikke forsto folket hun ønsket å lede, og som hverken kunne gjøre rede for hvor hun ønsket å lede dem eller hvorfor hun var den rette til å gjøre akkurat det. Selve kampanjen beskrives som drevet av profesjonelle partibyråkrater. De hadde større interesse for fordelingen av verv og posisjoner etter seieren de visste ville komme, enn for dialog med vanlige folk. Valgkampen var en pliktøvelse, hvor budskapet ble utformet av kommunikasjonsrådgivere med større kunnskap om donorer og særinteressegruppers politiske posisjoner enn behovene til folk flest.

Parallellene er åpenbare til den norske Ja til EF-kampanjen i 1972 og til den britiske Remain-kampanjen i fjor. Det er de også til årets valgkamp fra Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet.

Når Hanne Skartveit i VG beskriver årets AP-valgkamp som et «togkrasj i sakte film», høres hun ut som et ekko av Allen og Barnes: «Det er vanskelig å tro det vi ser. At Ap er i ferd med å miste posisjonen som Norges største parti. Og at Jonas Gahr Støre ser ut til å tape valget han var helt sikker på å vinne.»

«Spørsmålet mange stiller seg», skriver Skartveit «er hvor mye av det som nå skjer som handler om politikk. Og hvor mye som handler om personen Jonas Gahr Støre. Det er vanskelig å si noe sikkert om dette. Selv i Aps innerste sirkler sliter de med å forklare hvorfor partiet faller så brått og så dypt.»

Forskjellen ligger selvsagt i hvem det drives kampanje mot. Målingene viser at verdiene Erna Solberg forbindes med er ærlighet, trygghet og ansvarlighet. Clintons angrep på Trump som som et uansvarlig valg var kanskje det eneste punktet hvor hun traff blink. Når Støre forsøker seg på tilsvarende retorikk ved å påstå at Solberg skaper et kaldere samfunn fremstår det helt løsrevet fra den virkelighet velgerne opplever. Den Solberg som flyttet Høyres fokus fra milliarder til mennesker, og som har brukt sitt politiske liv på å kjempe mot mobbing i skolen,psykiatri og eldreomsorg er det få utenfor Youngstorget som opplever som noe annet enn varm.

Støres skivebom om det kaldere samfunn er en god illustrasjon på den første likheten mellom kandidatene Clinton og Støre. De forstår ikke sitt folk. Musikaliteten synes å ligge et sted mellom min egen og den noe bedre til Olga Marie Mikalsen.

Et av de mest oppsiktsvekkende øyeblikkene Allen og Parnes beskriver i Shattered, er da Bill Clinton mener kampanjehovedkvarteret bommer og klart advarer dem. Magefølelsen forteller meg at folk ikke tror på budskapet vårt, sier han og blir raskt avvist av kampanjesjef Robbie Mook. Mooks datamodeller viste at de gjorde alt rett. Kommunikasjonsrådgiver Jennifer Palmieri - Hillarys svar på Støres Kjetil Try - var enig.

Bills bekymring var likevel tilstrekkelig til at Hillary besluttet å leie inn Minyon Moore, en av hennes nærmeste rådgivere fra Det hvite hus for å bli med henne på kampanjereiser. Da Moore kom skjønte hun at det var et rop om hjelp.

Hillary så Moore rett inn i øynene: «I don’t understand what’s happening with the country. I can’t get my arms around this?» Moore lyttet overrasket og Hillary fortsatte med et anslag av desperasjon i stemmen, «How do I get answers to this?»

Omgitt av kommunikasjonsrådgivere, broilere og partibyråkrater hadde Hillary mistet følelsen med hva som faktisk rørte seg blant folk. Støre fikk sitt Moore-moment 16 august. De kunne VG slå opp at Støre «ikke aner hvorfor» meningsmålingene nå peker nedover for Arbeiderpartiet. Det hele ender opp i en kostelig utveksling mellom statsministerkandidaten og journalisten:

– Du kommer ikke på noen årsaker til dette fallet?

– Nei, jeg har ikke noen teorier om det.

Neivel. Da så. Der har du kanskje første utkastet til en teori. Den som mangler antenner kan ikke klage på dårlige forhold.

Hillarys største problem var likevel faktisk ikke at hun ikke forstod sitt folk. Skal man tro Allen og Parnes var problemet mye verre enn som så. Hun forstod ikke en gang seg selv.

Etter å ha brukt nesten et helt kapittel på å beskrive hvordan Clintons team brukte mer av sin tid på å bekjempe hverandre enn på å bekjempe motkandidaten konkluderer de lakonisk slik:

«All of the jockeying might have been all right, but for a root problem that confounded everyone on the campaign and outside it. Hillary had been running for president for almost a decade and still didn't really have a rationale.»

Hverken Hillary eller hennes rådgivere kunne overbevisende forklare hvorfor hun stilte som kandidat. I to år hadde de drevet kampanje. Fortsatt kunne de ikke begrunne hennes kandidatur noe særlig ut over den lett sirkulære «selvsagt har Hillary en grunn for at hun stille, ellers ville hun ikke stilt». En av Clintons nærmeste rådgivere oppsummerte lettere oppgitt problemet; «I would have had a reason for running, or I wouldn't have run.»

Vi har alle ledd av håpløse bedriftscoacher som skal lære oss å finne vårt “purpose” og som med bravur forteller oss at vi må finne vårt “why”. I en valgkamp er dette likevel viktig.

De fleste utfordringer som i det virkelige liv havner på en Statsministers bord er ikke beskrevet i noe partiprogram.Velgerne jakter etter en underliggende begrunnelse for de standpunktene som er tatt. Noen som kan gi dem en pekepinn på hvordan kandidaten vil opptre i møte med det ukjente.

Det var lett å forklare Obamas “why”. «Change we can believe in”»ble hamret så hardt og kraftig inn at det gikk fra å være et politisk slagord til et kulturelt fenomen. Det samme ser vi hos stort sett de fleste politiske ledere av noe format. Ingen brite kan unngå å huske Thatcher som jernkvinnen som var «not for turning». Her hjemme vil vi huske vår forrige statsminister, Jens Stoltenberg, som reformstatsministeren. Han som insisterte på at det som er faktisk riktig også er taktisk riktig. Stoltenberg la all sin kraft inn på å modernisere det offentlige Norge slik at vi var rustet for fremtiden.

Den nåværende norske statsminister fremkaller de samme assosiasjoner hos velgerne som Angela Merkel gjør i Tyskland. Erna Solbergs “why” er å være en Mater Familias. En Mater Familias-figur kombinerer to egenskaper. For det første er det ikke noe kødd med Erna. Hun sørger for at det er trygt og godt her hjemme uansett hva som skjer der ute i verden. For det andre symboliserer en Mater Familias omsorg. Hun tar vare på sine. Solbergs sterke engasjement mot mobbing i skolen og for samfunnets svakeste resonnerer hos velgerne, nettopp fordi de støtter opp om en opplevelse av hennes “why” som var der fra før.

Clinton manglet denne gjenkjennelsen. Ingen visste helt hvem hun egentlig var. Det eneste folk jevnt over så ved henne var at hun hadde vært med veldig lenge og at hun ville bli den første kvinnelige presidenten. Det siste ville vært en historisk bragd. Men det er ingen begrunnelse for at akkurat Hillary skal være den kvinnen. Obama skjønte det. Hans kampanje var allergisk mot alle forsøk på å begrunne hans kandidatur i 2008 med at det ville gi USA den første fargede presidenten. Det er illustrerende hvor vanskelig det var for kampanjen at de i flere uker seriøst vurderte “It is her turn” som valgkampslagord. Hun var kvalifisert. Å unnlate å velge henne ville være en slags usaklig forbigåelse.

De kunne like godt bare lånt fra L’Oreal: «Fordi jeg fortjener det».

Å finne Støres “why” fremstår på mange måter ennå mer ørkesløst enn å lete etter Clintons. På tross av alle sine feil og mangler, kunne hun i alle fall lande på å være negasjonen av en historisk katastrofe på den andre siden. Kandidater har vunnet valg på det før. Det fremste eksempelet finner vi vel da Chirac slo Le Pen med over 82% i det franske presidentvalget i 2002. Uten en gang å kunne lene seg på å ha en busemann som motstander svarte Støre følgende da han fikk spørsmålet «hvorfor søker du det norske folk jobben som statsminister?», på NRK her om dagen:

«Jeg gjør det fordi, og jeg vier meg til politikken, fordi jeg har tro på alt dette landet kan få til. Vi har kommet så langt, gjennom historien, gjennom noen kvaliteter om at vi stiller opp sammen, har små forskjeller, høy tillit, utvikler naturressursene. Og når vi ser på det som ligger foran oss, så tiltrekker de mulighetene meg, og Arbeiderpartiets idégrunnlag om at alle skal med, gjør at jeg, når jeg er blitt gitt tillit som leder, vil lede en regjering som kan ta Norge i en annen retning enn vi ser nå[…]»

Til det er det vel bare en ting å si: HÆH? Og, som de sier i Hallo i Uken, «på vegne av vanvittig mange».

Seinfeld-kampanjen. En kandidat uten et “why” og uten touch med sine velgere kan likevel reddes av sitt parti og program. Der velgerne går til kandidatens underliggende begrunnelse for sitt kandidatur når de vil forstå hvordan hun vil møte det ukjente gjennom sine fire år ved roret går de til kampanjen og programmet for konkrete holdepunkter.

Også her slet Clinton. Allerede våren 2015, da Clintons kandidatur skulle annonseres, ble dette følbart for staben hennes. Taleskriveren Dan Schwerin oppsummerte problemet slik: "We’ve never found a good way (or at least a way she embraces) that sums up her vision for how America would be different.” Utkast på utkast ble forkastet. Til slutt måtte kampanjen hente inn Obamas legendariske taleskriver Jon Favreau.

Selv Favreau klarte ikke å oppsummere noen visjon eller retning kampanjen kunne basere seg på. Fokusgrupper, partibyråkrater og særinteressegrupper. Alle innspill skulle hensyntas og innarbeides. Uten at det på noen måte gjorde resultatet bedre. For hvert nytt utkast fremsto det ennå mer som å ha vært utarbeidet av en komité. Hele smørbrødlista var med. Alt var korrekt, men ingenting føltes riktig. Favreau oppsummerte det til slutt slik: «Hillary didn't have a vision to articulate. And no one else could give one to her.» Internt i kampanjen begynte noen av rådgiverne selvironisk å omtale det hele som «Seinfeld-kampanjen». Akkurat som TV-serien handlet den om ingenting.

Bildet som tegnes ligner til forveksling på en annen tapende presidentkandidat. En som fikk beskjed av en av sine nærmeste rådgivere om at han burde reise bort og tenke nøye over i hvilken retning han ønsket å ta landet, men da bare lettere oppgitt ristet på hodet og utbrøt «Oh, the vision thing». Han het Bush og tapte mot Bill Clinton i 1992.

Heller ikke i årets AP-valgkamp er det mange spor å se av «the vision thing». Det tydeligste utslaget av det ser vi når partiets frontfigurer skal besvare det stadig tilbakevendende spørsmålet fra journalister om hva de skal gjøre de neste fire årene.

Jeg har forsøkt å gjøre en litt uhøytidelig telling av hvor ofte Støre og folka hans starter sine svar med «vi skal IKKE [sett inn et eller annet de synes er kjipt med dagens Regjering som f eks ‘gi skattelette til de rikeste’]».

Med et par hederlige unntak (først og fremst Hadia Tajik), er fasiten at det gjør AP-toppene nesten alltid. Det presenteres ingen fortelling om hvor man vil ta landet.

Når man på denne måten reduserer seg selv til “IKKE-partiet” og har som sin hovedfortelling at “vi er ikke dem”, er man avhengig av at velgerne aksepterer premisset om at landet går til hundene og at motkandidaten er uegnet. Det er det lite som tyder på at velgerne gjør. Harald Stanghelle beskriver det slik i Aftenposten:

«Den viktigste og alvorligste er at nordmenn flest rett og slett ikke tror på Aps hovedbudskap om at dette er et avgjørende retningsvalg for fremtids-Norge. Skillelinjene oppleves ikke så store. Og i valgkampen har ikke Ap maktet å tydeliggjøre dem. Det virker som om Støres budskap om at vi har fått et kaldere samfunn ikke treffer den virkelighet som oppleves av majoritets-nordmannen.»

Stanghelle har selvsagt rett. Men det er verre enn som så. Arbeiderpartiets mangel på en fortelling folk kjenner seg igjen i ødelegger kraften i de konkrete forslagene. Best eksemplifiseres dette av de bebudede 15 milliardene AP skal gi i skatteøkninger for vanlige folk. Det er i utgangspunktet prisverdig at partiet på denne måten klargjør sitt syn før valget. Det gamle slagkraftige Arbeiderpartiet ville paret økningene med et kostbart løft som kom samfunnet til gode. Noe som ga entusiasme og som fikk velgerne til å se at 15 milliarder i økt skattebyrde ville være verdt det.

Uten en slik fortelling fremstår APs skatteøkninger nå utelukkende som en løsning på desperat jakt etter et problem. Litt som George Costanzas telefonsvarer egentlig.

Den som ikke står for noe faller for hva som helst. Bernie Sanders popularitet var det første tegnet på at ting ikke kom til å gå som planlagt for Clinton. Nominasjonen skulle være en ren kroningsseremoni. Men allerede i det første primærvalget i Iowa gikk det (nesten) galt. Clinton vant med den minste margin et demokratisk Iowa-caucus noensinne er blitt avgjort med: 49,8% mot 49,6%.

Bak tallene skjulte det seg en bombe. Sanders knuste Hillary blant vanlige arbeiderklassevelgere. Akkurat de velgerne som faktisk hadde valgt henne fremfor Obama i 2008. Hele kampanjen hennes forutsatte at disse skulle være basen for den videre oppbyggingen. Det var Hillarys kjernevelgere som forsvant.

For Clinton føltes det som hun ble forrådt av sine mest lojale venner. Beskrivelsen av stabsmøtet dagen etterpå får en nesten til å synes synd på henne. «Why aren't they with me? Why can't we bring them on board?» Clinton så ut over rådgiverne sine. Ingen svarte. Oppfølgingsspørsmålet hennes viste med all mulig tydelighet at hun ikke kunne sette fingeren på problemet. «Is it my stance on guns? » Selvsagt var det ikke det.

Problemet var ikke hennes standpunkt på noe spesielt område. Men tvert i mot hennes manglende standpunkter. Sanders begynte å borre i dette allerede da han annonserte kandidaturet sitt en stund tidligere. I spørsmålsrunden med pressen etter at han hadde annonsert kandidaturet ble han spurt hvor hardt han ville gå etter Clinton på de områdene hvor de var uenige som handel og bruk av militærmakt.

Sanders: «We don’t really know what Hillary’s stances are on all the issues.»

Den transatlantiske handelsavtalen, Keystone pipeline, homofile ekteskap, skattebetalerfinansierte redningspakker til grådige banker. Hillary hadde vært for. Hun hadde vært mot. Hun hadde vært på gjerdet. Hennes standpunkter varierte over tid, men samsvarte i det store og det hele stort sett med hva meningsmålerne kunne fortelle henne at velgerne mente for tiden.

Alle liker politikere som er enige med en selv. Å drive velgerspeiling fungerer. En stund. Frem til det ikke gjør det. Og da gjør det det veldig ikke. Velgerne går fra å se politikeren som «en som meg» til «en som sier hva som helst for å bli valgt». Det er ingenting som så effektivt kjølner et forhold som følelsen av å ha blitt brukt. Og det treffer kjernevelgerne hardest. Jo sterkere forelskelsen var, jo vondere føles sviket. For å omskrive Meghan Trainor: It’s all about that base!

Når det gjelder sosiale og politiske rettigheter har Arbeiderpartiet en virkelig god historie. I saker som spenner fra likekjønnede ekteskap via vern om kvinners rett til abort til sekulariseringen av skole og helsevesen har partiet spilt en helt avgjørende rolle. Norge er partiet en stor takk skyldig. Vi ville ikke vært der vi er i dag på mange av disse spørsmålene om ikke modige tillits- og folkevalgte i Arbeiderpartiet hadde stått på barrikadene. Den innsatsen er de rettmessig stolte av.

Det er nok derfor det føles så sårt for mange av dem å se Støre stå på scenen sammen med Knut Arild Hareide og bekjenne sin kristne tro i Sarons Dal. En gruppering kjent for homofiliskepsis, djevelutdrivelse og spontan helbredelse gjennom tro. Også utenfor Arbeiderpartiet var det mange som stusset når den tidligere helseministeren talte til en forsamling som på sine nettsider publiserer historier om hvordan folk får sin kreft helbredet gjennom frelse.

Støre har, etter eget utsagn, «ikke vokst opp i et kristent hjem». «Om jeg har søkt det, eller blitt trukket til det, kan jeg nesten ikke si. Det er i alle fall nok til at jeg er i Sarons dal», svarte Støre da han skulle forklare sin omvendelse. Den gamle Høyremannen Støre, som i 1988 søkte jobb som politisk rådgiver i Høyres Stortingsgruppe, var ikke sen med å bli AP-mann etter å ha blitt spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland i 1989. Den religiøse oppvåkningen har - som sosialdemokratiet - kommet til ham i voksen alder.

Å lokke KrF over midtstreken ville skape en ny maktbalanse i det politiske Norge. Det nyvunne religiøse fellesskapet mellom Hareide og Støre skulle gjøre den jobben vesentlig enklere.

Slike forsøk på å utvide sitt varemerke er imidlertid alltid farlige. Konkursregisteret er fullt av utesteder som har justert konseptet i håp om å tiltrekke seg nye kunder, men i stedet kun oppnådd at stamgjestene ikke kjenner seg igjen. Torgeir Opdahl som er regionalt verneombud for 770 ansatte i Kværner oppsummerte reaksjonen blant fotfolket på utmerket vis da han i frustrasjon spurte om «dette snakket om samarbeid med KrF, er det makt for enhver pris, eller hva?».

Konfrontert med reaksjonen gjorde Støre det han alltid gjør. Endrer posisjon. Der AP i vår gjorde det nokså klart at de var villige til å dumpe SV for å gå KrF med i Regjering er er de nå plutselig et «usikkert kort».

For å sitere Jan Eggum: «Utakk er verdens lønn når ateistens sønn til og med ber aftenbønn.»

Spikeren i kista for Hillary ble til slutt at folk ikke trodde hun var ærlig. Ikke bare hva gjaldt politiske standpunkter, men også som person. Det fremsto hult at hun påsto å stå på arbeidsfolks side når hun akkurat kom rett fra å ha tjent millioner på å holder foredrag for de aller største bankene i landet. Foredrag hun nektet å offentliggjøre innholdet i.

Dette ga hennes motstandere muligheten til portrettere henne som «crooked Hillary». Et stempel hun gjorde sitt beste for å bidra til selv ved å skifte historie fra dag til dag om hva hennes interesser egentlig var.

Også på integritetsfronten har det stormet rundt Støre. For hans del til dels urettferdig. Og i likhet med Hillary også ofte slik at hans egen håndtering har vært et større problem enn saken selv. Det siste eksempelet på det fikk vi presentert det siste døgnet. I et direkte tullete oppslag i DN ble Støre konfrontert med at han eier aksjefond. Noe mindre problematisk enn en Statsminister som eier et par aksjefond er det vanskelig å tenke seg. Støre burde avvist saken som det tøyset det var.

Akkurat som Hillary gikk i fella på alt fra Benghazi til e-postserveren, klarte likevel Støre å gjøre det som i utgangspunktet var en ikke-sak til å etterlate et inntrykk av manglende integritet. Saken ble presentert som om han eide aksjer det på et eller annet vis var uetisk at han eide. Støres respons: Jeg selger dem om jeg blir Statsminister. Det er kanskje det dummeste svaret det er mulig å tenke seg. Enten er det (som det i dette tilfellet var) helt uproblematisk at han eier de, eller så er det problematisk også fra posisjonen som lederen for landets største parti. Det endte som det måtte. Støre måtte raskt ut og brannslukke med å gå til umiddelbart salg.

På den måten bekreftet han det etterlatte inntrykket av at investeringene var uetiske.

Etterpåklokskap er også klokskap. «Shattered» ville blitt en annen bok om Clinton hadde vunnet. Det er alltid lettere å forklare noe som har skjedd enn noe som skal skje. Selv om Arbeiderpartiet sliter i motvind er det fortsatt slik at et regjeringsskifte er klart mest sannsynlig. Prognosemakerne i norsk regnesentral legger sannsynligheten for fortsatt borgerlig flertall helt nede på ni prosent.

Men om Støre avslutter avslutter valgkvelden som påtroppende Statsminister har han likevel neppe hverken seg selv eller partiet å takke. I stedet bør han sende en blomst til dem som faktisk synes å ha tatt opp i seg tidsånden, nemlig småpartiene på hans side av midtstreken som med troverdighet har hamret på saker som miljø, inkludering og internasjonal solidaritet. Spørsmål de har troverdighet på av en grunn. At de ikke fremstår som medgangssupportere.

Man kan si mye om Anna Kvam, Audun Lysbakken og deres forbundsfeller. En av dem er at de er konsistente. De sto for det de sto for også da det ikke var kult.

Disclaimer

(For ordens skyld: Jeg skriver for dagbladet om alt mellom himmel og jord og utelukkende for egen regning. Akkurat denne posten handler om valgkampen. Da er det på sin plass å gjøre oppmerksom på at jeg på fritiden er aktiv i et av partiene som stiller til valg: Høyre. Denne posten er ikke skrevet på vegne av partiet, avklart med partiet eller på noe sett og vis skrevet på oppfordring fra partiet. Tvert imot vil jeg tro den vil irritere dem litt siden de forbilledlig nok ønsker å bruke tiden på å snakke om sin egen politikk og ikke andre. Siden jeg nå en gang er aktiv der er det likevel ryddig å gjøre oppmerksom på med en gang

Sorry Dag-Terje. Jeg vet jeg lovet å ikke finne på noe sånt tull som det her. Jeg bare klarte ikke dy meg. Paralellen ble for åpenbar. Jeg får si som Pink: I'm a hazard to myself. Don't let me get me. I'm my own worst enemy...).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook