Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er Kåre Valebrokk en lettknekt nøtt?

Hans verk og metode er nok viktigst i det lengre løp, mener anmelderen om Frank Rossaviks biografi.

BIOGRAFI: I dag kom Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk ut. Bildet er fra 2006.
Foto: Truls Brekke/Dagbladet
BIOGRAFI: I dag kom Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk ut. Bildet er fra 2006. Foto: Truls Brekke/Dagbladet Vis mer

ANMELDELSE: Einar Førde-biograf og all round-kommentator Frank Rossavik påtok seg oppdraget med å skrive biografi om den sagnomsuste pressegiganten Kåre Valebrokk. I bokas innledning er han påpasselig med å understreke at dette ikke er noe han selv har ønsket. Han måtte skaffe penger til prosjektet — ikke for å «gjøre meg kostbar», men fordi «jeg ikke nok en gang ville lide økonomisk for å skrive en bok».

Kanskje ikke verdens beste utgangspunkt for å gå løs på et stoff som trenger interesse, pågangsmot og engasjement. En likegyldig holdning til et pådyttet oppdrag, med raske sideblikk på taksameteret, kan være ødeleggende.  

Sekvensene om den private Valebrokk byr ikke på mye ukjent stoff. De få anekdotene som refereres blir raskt torpedert av forfatterens kildekritikk. Detaljene stemmer ikke i ulike versjoner. Men detaljavviket er gjennomgående uvesentlig, og bidrar bare til å skape et ubehagelig inntrykk av at Valebrokk er en sjarlatan. Det blir noe stakkarslig over Rossaviks Valebrokk. Og det liker jeg ikke. Ikke fordi jeg hadde håpet at Valebrokk var en plettfri hedersmann, men fordi det gjør boka kjedelig.  

Klassereise hvor hen?
La meg konsentrere meg om tre innvendinger. To av dem er knyttet til forslitte begreper som herjer samtidens kommentatorikk: Klassereise og konfliktskyhet. Rossavik legger stor vekt på at Valebrokk foretok en klassereise. Dette burde innebære at han gikk fra en (lavere) klasse til en annen, men gjorde han det? Han kommer ganske riktig fra bondeslekt, men det gjør jo nesten alle i Norge. Faren solgte landbruksmaskiner, og familien bodde i et selveid hus i Kristiansand. Selvsagt ble sønnen betydelig rikere enn faren, berømt og bejublet, men forlot aldri kremmerstanden. Hva betyr «klasse»?

FORFATTER: Frank Rossavik.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
FORFATTER: Frank Rossavik. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Vis mer

Det andre er at Valebrokk skal ha skydd konflikter. Han var utydelig og lot folk spille seg ut mot hverandre for å se hvem som viste seg sterkest. Medarbeiderne fikk overlappende ansvarsområder, og dette skapte usikkerhet. Hva ønsket egentlig sjefen? Han foretrakk muntlige avtaler med håndtrykk framfor papir med underskrifter. Hva hadde man da egentlig avtalt?

For Rossavik er dette tegn på beslutningsvegring. Men kan det ikke snarere være kynisk maktpolitikk? Passiv manipulasjon? På denne måten sikret Valebrokk seg alltid å ha siste ord, og at de hardeste i hierarkiene tok knekken på dem som ga etter. Dette er ikke noe hyggelig trekk, men klassisk maktutøvelse, helt i tråd med Valebrokks liberalistiske idealer og pragmatiske menneskesyn. Han favoriserte ikke de trygghetsnarkomane.  

Hvem var Prometheus?
Min viktigste innvending mot Rossaviks framstilling, er hans manglende sans for det grunnleggende i Valebrokks prosjekt. Dette viser seg i hans misforståelse av Valebrokks navn på sitt private firma: Prometheus.

Boka forteller at det er «en fremsynt og klok gud fra gresk mytologi». Nei, Prometheus var først og fremst opprører. Han stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene og ble straffet av Zevs ved å bli lenket fast til en søyle. En ørn kom hver dag og hakket ut leveren hans, som vokste fram igjen om natten.

Er Kåre Valebrokk en lettknekt nøtt?

Valebrokks journalistiske bragd, som mangedoblet opplaget for gammelmodige «Handel og Sjøfart», var å stjele ild fra gudene. Parallelt med Trygve Hegnar gikk han inn for en ny næringslivsjournalistikk der poenget er å skille god fra dårlig kapitalisme. Hans programerklæring da han overtok avisen i 1985, siteres i boka: «Hvis en avis mener det frie næringslivet er viktig, må det være en hovedoppgave å forsvare det frie næringsliv mot næringslivet.»

Med sin erfaring fra selv å ha vært næringsdrivende i liten skala, visste Valebrokk at storkapitalistiske monopoler er en vel så farlig fiende som statlige forordninger. Hemmelige avtaler, prissamarbeid, deling av markeder, utpresning og spekulasjoner, er gift i de økonomiske systemene. Dagens Næringsliv har, sammen med Hegnars publikasjoner, skapt berettiget angst blant dem som har basert seg på urent trav for å sikre gevinst. Ikke minst takket være Valebrokks geniale strategi med å hyre kritiske journalister som hadde trådd sine barnesko i Klassekampen. Dette blir selvsagt behandlet i boka, men uten særlig glød. Rossavik burde ha gitt leseren mange gode eksempler på reportasjer som fikk konsekvenser. Han burde også ha sjekket nøye om Valebrokk virkelig innfridde sitt forsett om ikke å beskytte avisas hovedeiere Erik Must og Fred. Olsen. Hvor mange Olsen-kritiske artikler publiserte avisa? Nok til å innfri idealet?  

Lettknekt nøtt?
Sammenlikningen med den andre kringkastingssjefen Rossavik har skrevet biografi om, lærersønnen Einar Førde, gjøres summarisk. Førde har åpenbart interessert Rossavik i langt større grad. Han «forblir litt mystisk». «Kåre Valebrokk er derimot en lettknekt nøtt.»

Ja, slik forfatteren har konstruert sin nøtt, har den nok vært lett å knekke. Men rakk han å konstruere den ordentlig? Mens taksameteret tikket?

Den ellers så utmerkede Frank Rossavik var muligens ikke rette biograf for Kåre Valebrokk. Og kanskje det heller ikke var noen god idé å lage biografi — altså en livsskildring — om denne mannen. Det er nok mer hans verk og metode, enn hans liv, som vil bety noe i lengre løp.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media