Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Er krig bedre enn sex?

«Jeg har ikke latt meg overbevise om at jeg har tatt feil,» skriver Øystein Rottem , som her svarer på flere innlegg i Dagbladet som imøtegår hans anmeldelse av Henrik Hovlands roman «Amputasjon».Han uttrykker overraskelse over reaksjonene, særlig fra kvinnehold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uenighet er av det gode. Når så få bokanmeldelser vekker motbør, skyldes det at vi er altfor redde for å innta et klart verdistandpunkt. At min anmeldelse av Henrik Hovlands roman «Amputasjon» har ført til visse reaksjoner, er ikke overraskende.

Særlig har det falt mine kritikere tungt for brystet at jeg kalte boka «krigsforherligende» og hevdet at den formidlet diverse holdninger som kvalifiserte til betegnelsen «fascisme» (riktignok i hermetegn).

At mine motstandere i sin iver etter å ta rotta på meg synes å se helt bort fra muligheten av å se romanen i et slikt perspektiv, forundrer meg noe.

Betimelig advarsel

At jeg ville få lov til å dø i synden, hadde jeg for så vidt ikke regnet med. Det er ganske sterke påstander jeg kommer med. Jeg kunne ha nøyd meg med å konstatere uenigheten. Men jeg mener at vi er tjent med at vi tar bøker på alvor, og at vi for en gangs skyld diskuterer hvilke verdier de formidler.

Jeg er enig med Stig Sæterbakken, som i en kronikk i Dagbladet 25.10. etterlyser det han kaller «en ny meningskritikk». Kronikken legger opp til en høyst etterlengtet debatt som forhåpentligvis vil komme. Han kaller min anmeldelse «forbilledlig» fordi jeg reagerte så «spontant og oppriktig».

Sæterbakken peker på en av de fallgruvene som hans egen meningskritikk er beheftet med, nemlig den at ens utenomestetiske vurderinger kan komme til å smitte over på de estetiske. Han hevder at dette gjelder for meg. Advarselen er betimelig, og jeg føler meg til en viss grad rammet. Mitt moralske standpunkt kan ha farget mitt syn på den litterære kvaliteten. Men at de eksempler jeg gir på klossete språk, skulle være eksempler på det Sæterbakken kaller «en gjennomført antiestetikk», kan jeg ikke være med på.

Skyter over mål

Jeg innrømmer glatt at Hovlands bok til tider er ganske velskrevet - i en klassisk hardkokt stil. Språklig-stilistisk er det ikke noe sensasjonelt ved den. Hva Sæterbakken mener med antiestetikk er for meg en gåte. Er det å skrive om gruoppvekkende hendelser på en kontant og eventuelt sannferdig måte antiestetisk ? Slik oppfatter i alle fall ikke jeg begrepet.

Generelt vil jeg si at Sæterbakken etter mitt syn faller i den samme grøft som han beskylder meg for å gjøre - bare med motsatt fortegn - idet han gjør sine egne stofflige preferanser til allmenngyldige kriterier for hva som er god og dårlig litteratur. Vi kan diskutere hvor godt eller dårlig «Amputasjon» er skrevet, men å kalle den et språklig mesterverk er å sikte langt over mål.

Problemet med skrivemåten er den noe uklare fortellerstemmen. Det kan i mange tekster være en litterær styrke, men når man som jeg reagerer så kraftig og negativt på de holdningene som formidles, så hensettes man i en fortolkningssituasjon som skaper problemer med hensyn til vurderingen av den meningsbærende strukturen.

Jeg har ingen problemer med å godta at bøker jeg finner moralsk forkastelige, samtidig kan være litterære mesterverker, men når jeg nå en gang har valgt å legge vekt på «meningen», så synes jeg at det er maktpåliggende å finne ut av hva teksten faktisk utsier.

Trygg kvinnefavn

På side 151 finner vi følgende eksempel på storartet antiestetisk språkkunst: «Andre mennesker ble revet i stykker, og noen døde, men ikke jeg. Jeg er ren og hel og vakker og høy på å være i live. Krig er bedre enn sex.» Er dette et verdiutsagn, «en sannferdig beskrivelse av en menneskelig tilstand», eller en utlevering av et menneske som har tatt skade på sin sjel? Jeg beklager at jeg som leser er så naiv og meningsorientert at jeg leter etter et svar på dette spørsmålet.

Tove Nilsen og Trude Marstein faller ikke som Sæterbakken i staver over romanen, men Nilsen mener at det er «en ålreit bok» (!), og Marstein at jeg-personen er «troverdig og konsistent».

At feminismen er ute, visste vi fra før, men at dette skal være hovedbudskapet fra to så oppegående kvinner, det hadde jeg ikke forventet. Våre krigsmenn kan i framtida åpenbart regne med å finne hvile i en trygg kvinnefavn.

Nilsen har riktignok visse problemer med fortellerholdningen, mens Marstein ikke synes at Hovland har vært «modig nok». Marstein ønsker seg åpenbart en enda mer kynisk forteller. Ja, min santen, toleransen overfor sannferdige voldsskildringer når stadig større høyder. Nå er jeg selvsagt ingen tilhenger av at sannheten skal stikkes under en stol, samme hvor rå den måtte være. Tvert imot! Men denne type toleranse kan også ses som uttrykk for en tiltakende avstumping og forråing av vårt følelsesliv.

Fascinasjon

Både Marstein, Hovland selv og Bjørn Aagenæs beskylder meg for å forveksle jeg-personens holdninger med forfatterens. Herre min Gud, jeg er ikke idiot. Jeg har ikke glemt min tekstvitenskapelige barnelærdom: at man skal stole på teksten, ikke på fortelleren. Det jeg har forholdt meg til, er teksten. Hva Hovland måtte mene som privatperson, har jeg overhodet ikke hatt kjennskap til.

Mitt hovedpoeng er og har vært at distansen mellom jeg-personen og «forfatteren-i-teksten» er minimal, selv om det ikke er tale om et totalt sammenfall.

Som Hovland selv peker på, er jo tittelen i seg selv et distanseskapende middel som vitner om at boka er skrevet med en klar bevissthet om hvilke mentale skadevirkninger krig kan gi. Slik jeg leser boka, dementerer disse likevel ikke de utsagn om krig som står å lese i boka. Selv om romanen gir en nådeløs skildring av krigens grusomheter og følgevirkninger, er den skildret med fascinasjon. For meg som anmelder veide dette tyngre enn de andre elementene i teksten. Her føyer Hovland seg for øvrig inn i tradisjonen fra tyskeren Ernst Jünger, en tradisjon som jeg må innrømme at jeg ikke har den store sansen for.

Dypt alvor

Innrømmes skal det også at min anmeldelse nok har tatt preg av å være skrevet etter 11. september og ut fra min skepsis til at krig kan bidra til varige løsninger. I dag er ikke pasifisme salonfähig, og det er da sikkert også naivt å tro at krig kan unngås. Derfra til å mene at krig nærmest er noe å dyrke, er det imidlertid et langt sprang.

Min anmeldelse av Hovlands «Amputasjon» var skrevet i dypt alvor og med utgangspunkt i en umiddelbar leserreaksjon, men ut fra en overveielse over kvalitet og holdninger som var desto mer gjennomgripende tatt i betraktning den sterke konklusjonen de ledet fram til. Andre har kommet til andre konklusjoner. Jeg skrev hva jeg mente, og står fortsatt inne for det.

Hele Norges coronakart