«Ars longa vita brevis est.», «Kunsten varer lenge, livet er kort.» Det var en av de første latinske setningene vi lærte på latinlinja ved Skien Gymnas for 35 år siden. For en selvhøytidelig og søkende ung mann som satt med nesa i bøker om alt fra gresk skulptur til surrealistisk kunst var sitatet tankevekkende: Store kunstnere levde videre gjennom sine verk, og jeg hadde kontakt med dem, rett og slett fordi det fantes noe allmennmenneskelig. En stor trøst for alle som syntes at livet var for kort.

I dag har vi forlatt tanken om kunstens varighet. Damien Hirsts «Mother and Child Divided» på Astrup Fearnley-museet har begynt å lekke, men det er ikke så farlig, har kunstneren uttalt, for det er jo bare å reparere det, eller kanskje til og med lage et nytt verk. For det er jo ikke verket selv som er poenget her, men ideen bak. Ja, kanskje ikke den en gang. For med nye mennesker og nye tider kommer nye ideer. Kunsten må finne seg i å være like flyktig som moten.

Å tro at kunst er en fast størrelse, er en suspekt, ja nærmest latterlig påstand i dagens kunstliv. Jo da, selvfølgelig er kunst noe for den enkelte akkurat der og da, det vil neppe den mest teorikyndige kurator kunne betvile, men for en annen i neste øyeblikk, kan kunst være noe helt annet. Kunst er altså ikke noe annet enn en fortelling, akkurat på samme måte som kjønn og kjærlighet er blitt det. Før trodde vi at dette hadde noe med menneskenaturen å gjøre, at det var sannheter. Nå vet vi at det bare er menneskeskapte konstruksjoner. Godt hjulpet av samfunnsvitenskapen har vi på forbausende kort tid gjennomskuet at natur egentlig bare er kultur.