Er kvinner blodhunder som glatt aborterer noen fostre mot høyere lønn?

Karrierkvinner framstilles påfallende ofte som motpolen til en god mamma, skriver Cathrine Sandnes.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer
Meninger

LØRDAGSKOMMENTAREN: Skal man tro ting man leser i avisa, og det skal vi selvsagt være svært varsomme med å gjøre, har det dukket opp en ny trend blant norske kvinner. Det er for så vidt ikke noe nytt. I løpet av nokså kort tid kan man lese om så mange trendskifter at man trygt kan stå helt stille og være viss på at frisyren din, eller mangel på sådan, har rukket å bli retromote i god tid før du fikk med deg at du har vært håpløst umoderne en ti års tid.

Nå er det visstnok en ny trend blant norske kvinner at man heller tar abort enn å sakke akterut i karriereløpet. «Karrierejag fører til aborter», skriver VG. Det, må vi innrømme, høres ikke særlig bra ut. Særlig ikke hvis dette er å regne som en slags farsott blant kvinner i sin mest fruktbare alder.

Leser man hele saken er det imidlertid ikke helt enkelt å bli klok på, verken hvor sterk denne «trenden» eventuelt måtte være eller om det faktisk er slik at disse kvinnene faktisk «jager» etter karriere eller rett og slett tenker seg godt om før de tar sitt livs aller viktigste beslutning.

«Mange vegrer seg mot å få barn før ?alt er på plass' i livet. De skal ha truffet den riktige mannen, og ha en jobb å komme tilbake til etter foreldrepermisjon», sier professor Anne Eskild ved Kvinneklinikken ved Akershus universitetssykehus. Hun mener at kvinner ikke tør å bli mor, enten fordi de ikke har arbeid, eller har et arbeidsforhold som ikke er tilrettelagt for familieforøkelse - følgelig velger flere kvinner i alderen 25- 35 år å ta abort i dag enn i 2001, samtidig som kvinner venter stadig lenger med å få det første barnet.

Personlig synes jeg alt Anne Eskild er sitert på høres riktig og fornuftig ut. I en annen setting, for eksempel med en annen overskrift på saken, ville det til og med kunne ha blitt oppfattet som et innspill til å se nærmere på arbeidslivet eller økonomiske ordninger eksempelvis for studenter. Det professoren sier at kvinnene tenker, er i grunnen ikke annet enn det de hjemmeværende kvinnene sa til meg på slutten av 70-tallet: «Kom deg ut i verden. Ikke lev sånn som meg. Sørg for at du aldri blir økonomisk avhengig av en mann». Det gjorde uutslettelig inntrykk på meg, først og fremst fordi det var en undertone i det de sa, som jeg ikke helt forsto. Men jeg skjønte i hvert fall at de ønsket seg noe for meg som var bedre enn det de hadde selv.

Hver sommer de siste årene har en eller annen avis hatt oppslag om norske kvinners manglende fruktbarhet. Vi får barn for seint. Vi får for få barn. Vi burde prioritert livene våre annerledes. Vi tror vi kan få både i pose og sekk. Vi er storforlangende. Vi blir aldri fornøyd. Men plutselig en dag sitter vi der med skjegget i postkassa, barnløse og deprimerte, og kommer krypende til helsevesenet for å få hjelp til å bli kunstig befruktet.

Fellesnevneren i sakene er ikke nødvendigvis hva helsepersonalet sier, de er ofte nokså edruelige og gir sine tilstandsbeskrivelser som i seg selv er nøkterne nok, men som tar farge av en innpakning som forteller oss at kvinner gjør noe grunnleggende galt når vi velger å ta ting i den rekkefølgen vi tenker er best i det lange løp: Før barn er det gjerne lurt å finne en mann man kan tenke seg å tilbringe en overskuelig framtid med, samt hatt tid til å utvikle evnene sine og, på et tidspunkt, få en ålreit jobb.

For i motsetning til hva man kan få inntrykk av, når man snakker om kvinner og fertilitet, handler livet om mer enn å få barn. Det handler eksempelvis om de åtte timene det store flertallet av oss tilbringer på jobb, den mannen vi tenker å tilbringe mange år av livet vårt med, og om å lage rammer slik at barnas oppvekst kan handle om flere ting enn å få endene til å møtes.

Det er mange ting man kan undre seg over, etter å ha lest denne saken. Eksempelvis er det pussig at godt voksne kvinner og menn i dagens Norge ikke kan tilstrekkelig om prevensjon til å unngå uønskede svangerskap. Dernest kan man lure på om det kanskje er en idé å tenke nytt om politiske løsninger for unge foreldre.

Det mest påfallende i oppslaget er likevel at den presenterer norske kvinner som et halsende kobbel blodhunder, som glatt aborterer noen fostre på veien mot høy lønn og sosial status.

I så måte skriver det seg inn i det som kanskje snarere er en avistrend enn en kvinnetrend: Når man skriver om kvinner og karriere, framstilles det påfallende ofte som motpolen til en god mamma med varmt fang.

De av oss som vokste opp med frustrerte, hjemmeværende mødre - kvinner uten egen inntekt og handlingsrom - vet godt at det sjelden er et liv å trakte etter. Verken for oss eller for barna våre.

CATHRINE SANDNES. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
CATHRINE SANDNES. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.