POSITIVT: «Uten disse fyrige damene blir politikken blodfattig og kjedelig», skriver artikkelforfatteren om blant annet Liv Signe Navarsete (bildet). Foto: Torbjørn Grønning
POSITIVT: «Uten disse fyrige damene blir politikken blodfattig og kjedelig», skriver artikkelforfatteren om blant annet Liv Signe Navarsete (bildet). Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Er kvinner troll som må temmes?

Hvorfor er det mer uspiselig med en sint kvinne enn med en sint mann?

Liv Signe Navarsete har fått krass kritikk for sitt temperament, som hun selv beskriver som uttrykk for vestlendingen i seg. Mange kommentatorer, har «kastet» seg over dette saftige kjøttbeinet. John Olav Egeland i Dagbladet beskriver (23. oktober) mediesaken som uttrykk for en journalistikk på billigsalg, men har i det minste såpass skamvett at han retter fokus mot skinnhelligheten til journalistene. Kjetil B. Alstadheim i DN (20. oktober) derimot, mener Narvasete skjemmer ut sin opphavslandsdel, og at det er maktforholdet mellom henne som partileder og ungdomslederen som er på dagsorden, og ikke det at hun er kvinne. Han mener dette ville vært helt det samme dersom det hadde vært en mannlig partileder som skjelte ut en kvinnelig ungdomsleder.

Debatten avslører noe om forventningene som stilles til kvinner i politikken. Skal kvinner i politikken være så hundre prosent avbalansert, så strippet for ekte respons, at de blir dempet som en nedkjølt pasient med blødninger i hjernen? I så fall vil engasjementet og gnisten i politikken også forsvinne. Ønsker vi det? Og hvorfor er det mer uspiselig med en sint kvinne enn med en sint mann?

Ta Siv Jensen. Etter flere år med «kultivering» er det lite igjen av den karakteristiske stemmen, og temperamentet. Dama er jo fremdeles sint, men formidler det med et smil. Dette måtte til for å framstå som en troverdig statsministerkandidat - ifølge Elin Ørjasæter og Hans Geelmuyden. Takk og lov at Kristin Halvorsen har beholdt sitt image. Riktignok litt matt i pelsen, men det er nok mer resultat av slitasje enn stilisert kultivering. Og hva med Sylvia Brustad? Hadde det blitt greiere for henne om hun ikke hadde blitt offentlig «forbanna» på Røkke, men heller smilt og parert med et kjølig politikersvar?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uten disse fyrige damene blir politikken blodfattig og kjedelig. Så i stedet for å «trimme» imaget til damene bør vi kanskje heller lære oss til å tåle et skikkelig følelsesutbrudd? Ikke at man skal skjelle ut andre i hytt og vær. Og Navarsete trenger kanskje litt justeringshjelp. Men det må da være mulig å vise temperament selv om man er kvinne, også i politikken?

Sinte menn ler vi gjerne av - vi blir ikke indignert. Tenk på Thorbjørn Berntsen som i full offentlighet kalte den britiske miljøvernministeren John Gummer en drittsekk. Snakk om en politisk løs kanon på dekk. Han fikk litt pepper, men ikke slik som Navarsete. Hun beskrives jo som helt ukontrollert, som Egeland sier: «I Navarsete sitt tilfelle er utbruddet blitt noe mye større: Et spørsmål om karakter. Kan et så ukontrollert menneske være politiker, partileder eller statsråd?» Det gikk med Berntsen, villmannen, men ikke med en storm fra Vestlandet? Er kvinner troll som må temmes for å passe i politikken?

Alle husker nachspielet på Lorry, ja det med Giske, det hvor Harald Norvik sin rolle som styreleder i Telenor ble diskutert. La oss tenke oss et annet scenario - hvor en kvinnelig minister er på nachspiel på et kjent vannhull og diskuterer politikk. Hva ville vært fokus i etterkant? Neppe innholdet i samtalene, men heller hvor mye hun hadde drukket. Kanskje forkledd som en debatt om roller, men man ville nevnt hvor mye klokka var, og hvor mye hun eventuelt hadde drukket.

Følg oss på Twitter

Som Kristin Halvorsen sier: «Det er ikke noe gærn?t med damer med temperament» (Aktuelt, NRK 24. oktober)

Men den siste tids debatt har vist at det er det tydeligvis. Vi kvinner skal visst fortsatt være «lerkefugler».

Sonja Mellingen.
Sonja Mellingen. Vis mer