FOLKETS ARTIST: For to år siden spilte countryartisten Toby Keith (50) i Oslo Spektrum, tirsdag 15. november skalerer han ned til Sentrum Scene. Foto: Espen Røst / Dagbladet
FOLKETS ARTIST: For to år siden spilte countryartisten Toby Keith (50) i Oslo Spektrum, tirsdag 15. november skalerer han ned til Sentrum Scene. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Er lufta ute av countryballongen?

Men se opp for en tøffing med hvit cowboyhatt som lander i Oslo tirsdag.

ALBUM: Har du ikke sett Toby Keith-videoen «I Love This Bar» har du nok skrudd av tv-en for tidlig på lørdagskvelden.

Den og en annen Toby Keith-favoritt, «As Good As I Once Was», er nok blant videoene som er vist flest ganger på NRK1 — på «Country jukeboks» natt til søndager.

Til Oslo Tirsdag 15. november står en av USAs mest populære countryartister på Sentrum Scene, dit konserten er flyttet fra Oslo Spektrum.

For to år siden sang han for 6000 countrysjeler i storstua, men det var ikke like lett å fylle Spektrum denne gang. Ikke en gang countrysuperstjerne Brad Paisley klarte det helt i august, konserten med Martina McBride i fjor ble avlyst og det var ikke mange som snakket om Alan Jacksons andre besøk på to år i Skien og Stavanger i sommer. Er det et tegn?

Mannen i gata Amerikanske countryartister elsker å synge om mannen i gata, sliteren som holder hjula i gang, han som har tatovert den amerikanske ørnen på overarmen.

Toby Keith går litt lenger, og også på «Clancy's Tavern» hyller han alt som er amerikansk og red, white and blue — ­samtidig som han irriterer seg over alt som ikke er «Made In America» (nummer en-hit i USA).

«Clancy's Tavern»

Toby Keith

3 1 6
Plateselskap:

Show Dog Records / Universal

Se alle anmeldelser

Men — han er ikke den knallharde USA-patrioten han har vært. Det som da ofte skjer er at han samtidig er blitt litt ufarlig og kjedelig.

På autopilot Det er lengre mellom de treffsikre sangene, og på «Clancy's Tavern» kan det høres ut som autopiloten styrer litt for lenge. Kanskje han og andre countrystjerner kan skylde seg sjøl for at de ikke lenger fyller de store konsertsalene.

Men det er lyspunkter. «I Need To Hear A Cowboy Song» er for eksempel en sånn fengende feelgood-låt med både utsøkt steelgitar og fele, og tittellåten er en nostalgisk reise tilbake til bestemorens bar i Arkansas.

Sørstatsrock-kvota er blitt mindre (her er det vel bare «Beers Ago» som tenderer), og det åpner opp for flere popcountry-låter som er helt ok — og ikke så mye mer enn det.

Coverlåter Perla på dette albumet er «Club Zydeco Moon», mens «I Won't Let You Down» er passe tilbakelent og kul. «Red Solo Cup» er en trivelig allsanglåt, mens fire bonuslåter (på de luxe-utgaven) er covere som setter deg i den rette livestemningen: Waylon Jennings'  «High Time», Three Dog Nights «Shambala», Chuck Berrys «Memphis» og en Buck Owens-sang som er spilt inn av en haug med andre artister.

Keith veit jo godt at amerikanske langtransportsjåfører stiller inn stereoen på nærmeste countrystasjon, så da er det sikkert lurt å spille inn Owens-klassikeren «Truck Drivin' Man» — sjøl om den er gjort av en haug med andre artister før.

Er lufta ute av countryballongen?