ARKITEKTEN: Professor Steinar Westin stiller spørsmålet om Nav-reformen er et feilgrep. Dagfinn Høybråten betegnes som reformens far. Foto:  Lise Åserud / SCANPIX
ARKITEKTEN: Professor Steinar Westin stiller spørsmålet om Nav-reformen er et feilgrep. Dagfinn Høybråten betegnes som reformens far. Foto: Lise Åserud / SCANPIXVis mer

Er Nav-reformen et feilgrep?

- Tilliten til velferdsstaten kan svekkes.

Det er fare for at tilliten til velferdsstatens viktigste institusjon svekkes alvorlig når folk opplever at én dør blir til ingen dør. Var Nav-reformen et feilgrep, eller kan Nav bli «litt ditt»? (EAS_found_camp_648) { document.write('

annonse

'); }

annonse

I disse dager er det sikkert mange som skulle ønske seg tilbake til det gamle trygdekontoret, det lokale, det med damer bak skranken som kjente deg og ditt lokalsamfunn. Litt stive og regelstyrte var de kanskje, men de kunne sin trygdelov og de ville oss vel. I tallrike samarbeidsmøter gjennom åra har jeg møtt disse kyndige damene — ja oftest damer — når de har innkalt til møter med fastlegen sammen med pasienter med plager og sykdommer som ikke helt passet til regelverket.

Stort sett har jeg vært imponert over den kyndigheten disse trygdekontorets fotsoldater la for dagen, hva de faktisk kunne om kriterier for det ene og andre. De måtte være oppdaterte om «Den gule flod», kallenavnet på seriene av forskrifter og rundskriv som Rikstrygdeverket sendte ut i strie strømmer på gult papir, for å presisere hvordan lover og retningslinjer skulle fortolkes.

De måtte ha et nøytralt, men likevel empatisk forhold til pasienten — vi er her for å finne en god løsning, «for deg». Og de måtte ha evnen til å håndtere sånne som meg, fastlege med litt tilleggsutdannelse, som iblant hadde mer sans for mitt medisinske skjønn og det jeg mente var allmenn fornuft enn for strenge og byråkratiske regler.

Stort sett har det gått bra, veldig bra. Omtrent alltid har jeg gått fra slike møter med en takknemlighet over at folketrygden finnes, og at disse damene passer på den. Strengt og rettferdig, men noen ganger med melding til meg om at det finnes noe med liten skrift som kan komme pasienten til nytte. Ikke slik som med forsikringsselskapene, der jeg som lege så ofte opplever at jeg har en motpart som skal spare penger, eller sikre utbytte for aksjonærene, eller hva det nå er som gjør at jeg så ofte opplever at liten skrift benyttes mot pasienten, ikke for.

Slikt skaper tillit. Med åra lærte jeg at denne byråkratiske kyndigheten var grunnmuren i dette kompliserte systemet — folketrygden — som skulle sikre at folk flest fikk sine rettigheter under sykdom og ufrivillig arbeidsløshet. Nesten alltid ble det løsninger de kunne leve med.

Det er da vi kommer til Nav-reformen. Om jeg umiddelbart skal bekjenne min største bekymring, er det at de svære omveltningene den krever, kan bidra til å undergrave dette elementet av tillit og lokal forankring. At den i sin babelske uryddighet kan bidra til et høyere konfliktnivå og svekke befolkningens tillit til at den — til at Nav — vil oss vel. Og at den dermed kan svekke oppslutningen om selve velferdsstaten som sosial orden.

Min uro har sammenheng med at jeg ikke er så sikker på om vi har stilt den riktige diagnosen — at det problemet vi skulle løse med Nav-reformen egentlig ikke var mangelen på «en dør», eller for dårlig samarbeid mellom trygdekontorene, Aetat og sosialkontorene.

Selvsagt er det praktisk at disse tre dørene ikke ligger langt fra hverandre, og at det kan være gevinster å hente ved å «slå ut veggene». Men i min virkelighetsforståelse som fastlege er det ganske andre årsaker enn mangelen på én dør som medfører at mer enn 700 000 nordmenn i arbeidsaktiv alder står utenfor arbeidslivet.

Både den forrige regjeringen Bondevik, og den nåværende rødgrønne, ser ut til å ha stirret seg blinde på det siste leddet i disse kjedene av hendelser som øker risikoen for at folk jages ut av arbeidslivet og inn i køen av potensielle kandidater for attføring og omskolering, med eller uten sykmelding. Her gjaldt det å øke effektiviteten i attføringen, og derfor måtte velferdsetatene reformeres.

Trygdeetaten måtte bli mer innrettet på arbeidslinja. Det har vært bred politisk konsensus rundt denne tenkningen, og det er liten grunn for Dagfinn Høybråten, som var reformens far i 2005, å beklage seg over at den nå avføder frustrasjon og forbannelse.

Under forarbeidene til reformen, med det såkalte Rattsø-utvalget i 2004, var det påfallende at det ikke ble reist spørsmål om hvor alle disse kandidatene til attføring kom fra. Det er som i den gamle kinesiske legenden, at når du ser et økende antall druknende komme seilende nedover langs elva, kan du få fatt i flere livreddere. Men det kunne være en bedre idé å sende noen oppover langs elva for å se hvem som puffer dem uti.

Problemet er at elva er så lang, for å holde oss til elvebildet. Det tar gjerne så lang tid fra arbeidstakere rammes av hendelser som vipper dem ut av arbeidslivet, til de gjenfinnes i statistikken over potensielle attføringsklienter eller uførepensjonister, at sammenhengen ikke er umiddelbart synlig. Selv vi som følger disse personene hele veien som fastleger, ser gjerne bare én og én — og mister lett blikket for helheten.

Men etter hvert har vi nå god forskningsbasert dokumentasjon på at ufrivillig tap av jobb, enten det skyldes konjunkturer, en omorganisering, en nedbemanning, en outsourcing, en virksomhetsoverdragelse, eller en privatisering i effektivitetens navn, så har det sin forutsigbare pris ved at flere jages over i trygdekøen.

Vi vet ikke med sikkerhet hvor stor andel av tilstrømningen til trygdene som kan tilskrives slike mekanismer. Men vi vet at tyngden av dem har økt betydelig siden 1990-tallet, i takt med tidens tanke om at det skal konkurreres på alle områder, at det skal dereguleres, konkurranseutsettes, slankes og privatiseres. Så sterk har troen vært på denne bedriftsøkonomiske måten å tenke på, også i offentlig sektor, at politikere nærmest har vært systematisk uinteressert i å bringe spørsmål om utilsiktede trygdekostnader inn i debatten om det framtidige Velferds-Norge.

Vi kunne kort og godt spørre: Er det mulig at våre velferdsordninger nå lider under trykket av en økende amerikanisering av arbeidslivet, både i privat og offentlig sektor? Kan det hende at vi da kunne tenke annerledes enn bare å reformere velferdsordningene? Sant å si hadde jo regjeringen Stoltenberg en ambisjon om det, blant annet ved å stanse en del av de dereguleringene og privatiseringene som Bondevik-II-regjeringen hadde på tegnebrettet.

Men det kom liksom ikke lenger enn til å dra forsiktig i markedsbremsen. Seinere har all oppmerksomhet vært ledet mot «arbeidslinja» og at Nav-reformen skal løse problemene. Nå ser vi at prisen for dette grepet kan bli høy. I regi av Norges forskningsråd pågår det en omfattende evaluering av Nav-reformen. Det er fare for at den unnlater å stille de store spørsmålene om reformens bakgrunn og berettigelse. Men kanskje er det like greit. Gjort er gjort og spist er spist. Reformen er her, og nå spørs det bare om den kan utvikles på en slik måte at Nav kan gjenvinne befolkningens tillit. Fortsatt går det an å tenke hva som skal til for at de Nav-ansatte ikke skal bombes med uhåndterlige rutiner.

Og fortsatt kan det tenkes at fusjonen mellom etater og regelverk ikke behøver å gå til et babelsk nivå, der alle skal kunne alt. En viss trøst er det også å hente i at reformen muligens fungerer bedre i små kommuner. Men et godt råd kunne være å styre etter mottoet for den gamle samvirkebevegelsen: «...litt ditt». Det er slik vi vil ha det nye Nav — like mye preget av den kyndighet og omsorg som damene på trygdekontoret viste oss. Kort og godt: Nav må bli «litt vårt»!