Er nordlendingen skapt av Hamsun?

Regioner og regionale forskjeller er naturlige - det er like opplagt som at alle kommer fra et sted, enten det er en Harlem eller Hamnvik. I dag opplever vi en «sentripetalisme» som kompletterer det globale perspektivet, «sentrifugalismen» i dagens verden.

For å nærme seg det regionallitterære forskningsfeltet, kan det være instruktivt å sammenligne utviklingen innenfor kvinne- og regionallitteraturforskningen. Begge forskningsområdene har gjennomgått ulike faser, påvirket av den historiske og politiske utviklingen.

Den liberale feminismen søkte lik tilgang til den symbolske orden. Likhetsprinsippene var den dominerende ideologien: Kvinner vil ha samme rettigheter og plass i samfunnet som menn. Den radikale feminismen motsetter seg den mannlige symbolske orden, og understreker kvinnelige verdier og særtrekk. Ulikhet er sentralt. Ofte blir det kvinnelige sett på som mer verdifullt enn det mannlige.

I den neste fasen av feminismens utvikling motsetter kvinnene seg dikotomien mannlig/kvinnelig. Alle begreper som har med identitet og kjønn å gjøre, problematiseres. Like viktig som «dekonstrueringen», er «rekonstrueringen» og nytenkningen. Disse utviklingstrekkene kan sees som etterfølgende i tid, men fase tre er ikke uavhengig av de to første. Alle posisjonene eksisterer side om side, som alternative innfallsvinkler.

For den nordnorske regionalismen innenfor litteraturvitenskapen var det først viktig å vise at nordnorsk litteratur fantes og var verdifull. Så kom en fase der denne litteraturens verdi for nordnorsk identitet og for landsdelens utvikling generelt ble vektlagt. Begge fasene er til dels preget av lokalpatriotisme og lokalt selvforsvar. De har sammenheng med politiske strategier i kampen mot sentrumsdominans og utkantneglisjering. Men når teksttolkningen blir satt inn i en sentrum/periferi-konflikt, har det ofte vist seg at forskningen ikke problematiserer grunnleggende ideologiske eller filosofiske tankemønstre - verken i teksten eller på tolkningsplanet. Resultatet er at eksisterende sentrumsverdier har dominert denne forskningen, og Nord-Norge har framstått som verditomt. Nå kan nordnorsk litteratur studeres uten at de tradisjonelle distriktpolitiske dimensjonene er førende. Lokallitteraturstudiene kan ha en analytisk tilnærming til tekster som ikke nødvendigvis er tuftet på samfunnsfaglige, historiske eller kulturhistoriske overlegninger. Lesninger som setter det litterære ved tekstene sentralt, kan både avdekke tekstenes allmenne litterære verdi og revitalisere begreper som regional litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Litteratur er resultat av fantasi mer enn av observasjon, av skaping mer enn av gjengivelse. En forfatter rapporterer ikke, hun skaper utfra sin subjektivitet. Men diktning er, om ikke en avbildning av virkeligheten, så i alle fall en refleksjon av virkeligheten som skaper en autentisitetsfølelse hos leseren. Litteratur belyser alt menneskelig, for alle litterære tekster sier noe om forholdet mellom mennesket og omgivelsene. Mange vitenskaper søker til litteraturen for å besvare spørsmål som gjelder identitet, naturopplevelse og stedstilknytning. Den utstrakte bruken av litterære kilder, f.eks. i Nordnorsk Kulturhistorie (1992), er et uttrykk for dette.

Litteratur formidler verdier og tanker og har derfor stor betydning for et menneskes tolkning av verden. Alle mennesker har et forhold til naturen, og alle har språk til å beskrive dette forholdet, men vår referanseramme for å oppleve verden kan i varierende grad være litterært skapt. Litteraturens skapende kraft påvirker menneskenes syn på naturen i ulike landskap og landsdeler: Vi ser gjennom øynene til forfattere, innfødte eller tilreisende.

På denne måten kan kunsten ha formativ betydning for oss, enten slik at vi ser det som før var skjult av «hjemmeblindhet», eller slik at vi gjennom litteraturen utvikler vår evne til å se natur. Tekster fra Nord-Norge har hatt stor betydning for det allmenne synet på landsdelen. Kanskje har reiselitteraturen fra 1700- og 1800-tallet skapt Nord-Norge! Kanskje er Nordland oppfunnet av Hamsun, og nordlendingen oppfunnet av Jonas Lie! Hva er litterære konstruksjoner og hva er virkelighet når vi mener å vite hvordan kysten ser ut, og hva som foregår der? Litteratur kan også fungere som en «agent for sosial kontroll», f.eks. på den måten at de med makt i samfunnet har felles litterær referanseramme. De kjenner de samme kanoniserte verkene, og har dermed samme estetiske smak og verdier. Den sosiale kontrollen skjer også ved videreføring av etablerte myter og fastlåste oppfatninger av en region. Slik formidles den misoppfatning at et lokalsamfunn er avgrenset og uforanderlig, og at folket fra de «lokale» stedene har en statisk identitet: En nordlending er preget av brått skiftende stemninger fordi kystens geografi har dramatiske skiftninger, og den typiske mannlige nordlending er en svinkall! Og er du ikke født nordlending, kan du reise «sørover»!

Begrepene regionalisme og regional litteratur er stort sett brukt nedlatende i litteraturforskningen. «Den store nasjonale litteraturen» har mest prestisje. Dette er en holdning som kan sees i sammenheng med betydningspar som kultur/natur, det kulturelle/det folkelige, sentrum/periferi, sentralt/lokalt osv. Det første av disse begrepsparene er tillagt positiv verdi, det andre tilsvarende mindre verdi. Regional litteratur er ofte sett på som uttrykk for hjemlengsel og nostalgi. Dette er med på å holde liv i forestillingene om at nordnorsk litteratur er «hjemlandets toner», tilbakeskuende og romantiserende, og bare av betydning for nordnorske lesere.

Den litterære modernismen er preget av refleksjon over tid og tidløshet, og av mangel på tilknytning til sted/rom. «Hjemløshet» og «eksil» er sentrale begrep her. Dette har forsterket inntrykket av at det moderne mennesket ikke kan framstilles i en stedssammenheng. Slik kan begrepsparet tid/rom føyes til de før nevnte: tid får betydningen utvikling og framskritt, mens rom/sted blir knyttet til det tilbakeliggende, det hjemlige, det nostalgiske. Den engelske forskeren Doreen Massey har vist at begrepsparet mannlig/kvinnelig også fungerer som meningskomponent i dette systemet. Det kvinnelige knyttes til hjemmet, det lokale og enkle. Det mannlige knyttes til det urbane, aktive livet. Slik får begrepet «det regionale» også kjønnsdimensjoner.

De enkle kontrastene og de statiske distinksjonene i meningssystemet må utfordres, og litteraturvitenskapen må begynne med litteraturen for å få dette gjort. Region og sted har en sentral plass i mange litterære framstillinger. All litteratur har et «lokalt råmateriale» som utgangspunkt. Men all litteratur handler om alle mennesker: om lokalt liv formidlet gjennom det litterære språket. Derfor uttrykker litteratur en kosmopolitisk regionalisme. En fokusering på stedets rolle i litteraturen kan bidra til at stedets funksjon av «tidrom» blir fattbar. Ved at det statiske og det avgrensede ved tidligere definisjoner av region blir utfordret, kan tekstenes potensiale for forståelse av stedets betydning komme til syne.

Vi bør flytte perspektivet fra regionallitteratur til region eller sted i litteraturen. Den litterære stedsframstillingen fanger blant annet opp stedets myter og symboler, for i litteraturen fungerer et virkelig sted som et symbolsk sted. Mange bøker fra Nord-Norge har stedsframstillinger som er blitt tolket rent geografisk og bokstavelig. Disse kan, ved at en studerer estetiseringen av stedene, bli vurdert på nytt og få ny litterær betydning.