Er norsk kommet for å bli?

Språkbruk handler om mer enn å bevare en nasjonal identitet. Hva med for eksempel global kommunikasjon? Jo Nesbø kommenterer

Nils Heldal, sjef for NRK-kanalen Petre, slengte i forrige uke ut følgende brannfakkel:

- Norske artister kan like godt slutte å synge på norsk. I den globaliserte verden vi lever i, er det meningsløst å gni og gnukke på norsken. Det er langt viktigere å kommunisere med hele verden enn å bevare noe som bare er vårt.

Nils Heldals uttalelse er mindre interessant i den lett loslitte debatten om norske artister skal synge på norsk eller engelsk enn i den store språkdebatten: Om små, nasjonale språk som norsk egentlig har noe for seg.

FOR TO ÅR SIDEN satt jeg på toget mellom Saigon og Nha Trang og leste «Gudfaren», da min sidemann, en ung vietnameser som tydeligvis kjente igjen omslaget på boka, spurte om jeg hadde sett filmene. Han het Hue og snakket et langsomt, men tydelig engelsk.

Det endte med at vi lagde hver vår rangeringsliste over verdens beste actionfilmer, og på et tidspunkt slo det meg hvor vidunderlig vakkert og fantastisk viktig det var at vi satt der, to mennesker fra to forskjellige kulturer, og ga vårt mikroskopiske lille bidrag til global forståelse og verdensfred ved å diskutere, på det kulturimperialistiske språket engelsk, om Bruce Willis dreper bedre enn Sylvester Stallone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etterpå prøvde Hue å forklare meg hvordan det føltes å vokse opp i Vietnam rett etter krigen og om forholdet til den vestlige verdens kultur. Han fektet og mimet, men han måtte til slutt gi opp, frustrert over at han ikke behersket engelsk godt nok til å få fram nyansene. Han begynte i stedet å diskutere temaet på vietnamesisk med sine reisevenner, og jeg var stengt ute.

Å HA ET EGET SPRÅK handler dypest sett om å ha full ytringsfrihet. Det er blant annet det som brukes som argument når det i EU legges så stor vekt på likestilling mellom medlemslandenes språk.

Å gi avkall på et språk er å gi avkall på den presise kommunikasjon og å iføre seg en tvangstrøye. Ingen gjør det frivillig. Ingen bytter et helt verktøyskrin mot en hammer, ikke Hue, ikke jeg.

Det er da heller ingen historiske eksempler på at folk frivillig bytter et språk de kan bygge hus med, mot et de i høyden kan slå spiker i veggen med.

Språkdød kommer som regel i forbindelse med dramatiske sosiale endringer, som da den hvite mann kom til Australia og aboriginene mistet rundt to hundre språk, noen av dem like forskjellige som engelsk og kinesisk, på under to hundre år. Men det kan også skape nye språk, som jødenes jiddisch. Derfor er det naturlig å spørre seg: Når språk er en så dynamisk materie, er det ikke bare naturens gang at endrede sosiale forhold med en globalisert verden hvor alle kan og må kommunisere med alle, gjør at flere av verdens 6700 språk må bort? Jo, sier språkforskerne, som spår at språkdøden bare vil akselerere.

Med en befolkning på bare fire millioner sier det seg selv at norsk på sikt er i faresonen i en slik utvikling. Er det skremmende? Selvfølgelig er det skremmende hvis det skjer så fort at det er en reell fare for at vi skal stå tilbake med bare en hammer.

Men hvis vi forholder oss til språk som først og fremst et verktøy og sekundært bærer av kulturelle og nasjonale verdier, er det ikke en utvikling vi bør hilse velkommen?

Gitt at det skjer gradvis, at norsk i løpet av flere generasjoner glir over i for eksempel engelsk, slik Nils Heldal foreslår (for tusen år siden kunne en nordmann gjøre seg forstått på sitt eget språk på de britiske øyer), at våre tipptippoldebarn kan kommunisere med en vietnameser eller en chilener uten tap av nyanser i kommunikasjonen, er ikke det den beste garanti for global forståelse og verdensfred?

AVTROPPENDE SPRÅKSJEF, kulturminister Åslaug Marie Haga, kommenterte et scenario omtrent som det overstående i en tale til Norsk språkråd i forrige måned slik:

«La det være sagt med en gang: Jeg ser en rekke gode grunner til å motsette meg et angivelig framskritt av denne art. Forflatning og ensretting av kulturen skaper en fargeløs verden. Kulturell egentrygghet - det å kunne føle stolthet og glede seg over verdien av sitt eget kulturelle opphav - er avgjørende for at også møtet med andre kulturer skal bli positivt.»

Jeg er ikke sikker på om alle serbere og kosovoalbanere umiddelbart vil underskrive på det. Jeg ser heller ikke at for eksempel Sør-Amerika er plaget av forflatning og fargeløshet fordi spansk er så utbredt. Og jeg nekter å gi avkall på å kunne kommunisere med en tyrker for at Haga skal få mer interessante «opplevelsesreiser».

Jeg tror til og med et felles språk tvert imot kan åpne tidligere stengte dører og gjøre andre kulturer, som Hues, tilgjengelige for oss alle.

Haga gir også sin tilslutning til en kommentarartikkel i Nationen nyttårsaften der Gunnar Syverud skrev:

«Det er ikke noe galt med å beherske engelsk. Men uansett hvor internasjonalt orientert man er, kan man ikke fornekte språkets enorme betydning som kulturfaktor og identitetsmerke. En sivilisasjon uten eget språk kan knapt kalles sivilisasjon.»

Hva er «eget» språk annet enn det språket man snakker? Er ikke USA noen sivilisasjon fordi de har lånt språket sitt fra England?

Mer Syverud: «Å ta vare på og dyrke sitt eget språk er ikke nasjonalisme i negativ betydning. Det er snarere å ta vare på sin identitet som nasjon.»

Det er kanskje nasjonalisme i positiv betydning å se det som et mål i seg selv å «ta vare på sin identitet som nasjon»? Er det ikke snart på tide at vi nekter å innhegnes som norsk rødt fe og svimerkes med identitetsmerker i rødt, hvitt og blått, men ser at den enkelte nordmanns identitet er like mye knyttet til Donald Duck, Gudfaren, The Beatles og Vietnamkrigen som til Henrik Wergeland, halling og OL på Lillehammer?

JEG SKAL SKRIVE et brev til Hue og sitere noe Magne Furuholmen i det engelskspråklige orkesteret a-ha sa til meg: «Det er typisk norsk å være norsk.» Og forklare at det derfor ikke blir noe av dette felles språket vårt på en stund.