Er norsk skole for opptatt av likhet?

Mattegeniet som gjør det dårlig i gym og samfunnsfag, reduseres til en passe bra poengsum, som ikke gir et fullgodt vitnemål over de verdiene eleven faktisk innehar.

Ett av de mest sentrale målene til den norske skole er å skape et likeverdig opplæringstilbud til alle.

Men hva menes egentlig med likeverdig opplæring? Hvordan måles verdien av en opplæring?

29.april i år ble den første evalueringsrapporten av Kunnskapsløftet og dens læreplan LK06 publisert. Rapporten slår fast at en av læreplanens svakeste sider er en uklar språkbruk preget av store ord og formuleringer, som kan tolkes på ulike måter avhengig av hvem som leser den. Læreplanen hevdes å være fylt med såkalte pluralistiske kompromissformuleringer og konsensustekster.

Dette er ikke noe som bare gjelder den nåværende læreplan, men en karakteristikk som passer mer eller mindre for alle læreplanene vi har hatt siden den første nasjonale læreplanen ble utgitt i 1939. Årsaken til at læreplanene er så pragmatisk utydelige dokumenter, er at prosessen med å utarbeide en læreplan involverer mange ulike fagfolk og politikere med ulike meninger om hvordan norsk skole skal formes.

Det endelige resultatet skal allikevel være et styringsdokument som taler med en unison stemme, derfor blir det lettere å benytte seg av formuleringer som alle i prinsippet kan si seg enige i. Målsettingen om å gi alle elever en likeverdig opplæring er et eksempel på en formulering som trenger videre konkretisering.

Likeverd handler om at alle mennesker er like mye verdt. Alle mennesker skal derfor også behandles som likeverdige, selv om de skiller seg fra det som anses å være «normalen». Hvis vi overfører dette til prinsippet om likeverdig opplæring, vil det si at alle skal få en opplæring som er like mye verdt, selv om den skiller seg fra normalen eller den vanlige undervisningen.

Tar vi utgangspunkt i en slik definisjon kommer vi inn på det mye omdiskuterte temaet differensiering. Differensieringsspørsmålet handler om hvordan skolen og undervisningen bør organiseres, slik at hver enkelt elev får størst mulig utbytte av den. Kort sagt handler det om hvordan skolen skal forholde seg til ulikhet.

Dette er blitt forsøkt løst på forskjellige måter opp i gjennom skolens historie. De som gikk på skolen på 40- og 50-tallet vil kanskje kjenne igjen begreper som segregering, arbeidslivspedagogikk og minstekrav, de som gikk på skolen under interimforsøkene på 60-tallet vil kjenne igjen systemet med y-linje og g-linje og kursplaner, de som gikk på skole på 70- 80- og 90-tallet er sannsynligvis godt kjent med begrepene integrering, individualisering og ikke minst; tilpasset opplæring.

Som jeg selv husker fra egen skolegang på 90-tallet, handlet tilpasset opplæring i stor grad om at skolen skulle kompensere for elevenes dårlige evner. Dette betydde at de elevene som var dårlige i for eksempel matematikk, skulle få ekstra undervisning i dette faget for å kunne komme på noenlunde samme nivå som de andre i klassen. Det er i stor grad denne strategien som fremdeles gjelder i dagens skole. Men er det dette som menes med likeverdig opplæring?

Årsaken til at skolene i stor grad satser på kompensatorisk undervisning henger sannsynligvis sammen med det evalueringssystemet vi har i skolen. Når elevene skal søke seg fra grunnskole til videregående, og fra videregående til høyere opplæring, blir elevene vurdert ut fra en poengsum. Denne poengsummen regnes ut ved at karakterene fra alle fag blir lagt sammen og dividert med det samme antallet fag man har hatt. Derfor er det viktig at elevene får så gode karakterer som mulig i alle fag, ikke bare i de fagene som er av interesse for elevene eller har relevans for videre karriereplaner. Hver elev presenteres som en enkelt poengsum når lærestedene skal vurdere om de er gode nok for å komme inn på det studiet de ønsker mest.

Mattegeniet som gjør det dårlig i gym og samfunnsfag, reduseres til en passe bra poengsum. En poengsum som ikke gir et fullgodt vitnemål over de verdiene eleven faktisk innehar. Her krenkes mangfoldet, og ordenssamfunnet setter verdien av likhet høyere enn elevenes likeverd.

Det er umulig å måle verdien av en opplæring, nettopp fordi de som mottar opplæringen er så ulike at det ikke lar seg gjøre å finne en felles målestokk å vurdere opplæringen etter. Utfordringen med elevenes ulikhet og deres rett til likeverdig opplæring er i hovedsak forsøkt løst gjennom pedagogisk og organisatorisk differensiering.

Jeg mener at skolen på en bedre måte vil sikre likeverd ved at ikke bare undervisningen, men også evalueringen av elevene differensieres. Likeverd ville være om lærestedene man søker seg til etter endt grunnutdanning, vektlegger de karakterene som er av relevans for den utdannelsen man søker seg til.

Søker man seg til mediefag er det viktig med gode karakterer i språk og samfunnsfag, søker man seg til byggfag er det viktigere med gode karakterer i formgiving, matte og kanskje naturfag. Det er jo slik det fungerer for kunstnere. Kunstnere står i en særstilling når det gjelder opptak til skoler og innpass i arbeidsliv, fordi samfunnet respekterer at de har talent som går i en spesiell retning. Kanskje det burde bli slik for andre også?

Hvis prinsippet om likeverdig opplæring virkelig skal ta utgangspunkt i at alle elever har lik verdi, selv om man har et dårlig språkøre eller ikke ser logikken i ligninger med to ukjente, så må den verdiskalaen vi vurderer hver enkelt elev etter også endres.

Det lar seg i alle fall gjøre å argumentere for dette nå som utdanningspolitikerne har bestemt at vi ikke lenger har en integrerende skole, men en inkluderende skole. Motivet bak begrepsskiftet var at man tenkte at integrering handlet om at skolene skulle finne en plass i fellesskapet også til de som skilte seg fra normalen, mens inkludering er et begrep som tar utgangspunkt i at alle er forskjellige. Gjennom integrering skulle de som skilte seg ut normaliseres, mens nå legges det vekt på å formidle at det ikke finnes en såkalt normal - bare en erkjennelse om at vi alle er ulike. Ikke en gang inni er vi like.

I stortingsmelding 16 «Kultur for læring», som ble gitt ut i forkant av Kunnskapsløftet, står det at det store mangfoldet i elevmassen er en ressurs for skolen. Samtidig påpekes det at det er en utfordring fordi det er mer krevende å forholde seg til ulikhet enn til likhet.

Videre står det at en «forutsetning for å utnytte denne ressursen på en positiv måte er at skolen evner å gi alle elever, uansett bakgrunn og forutsetninger, de samme mulighetene til å utvikle sine evner og talenter. Skolen må i større grad legge vekt på ulike elevers likeverd.»

Man ønsker å skape like vilkår for ulike evner, og fremdeles er det tilpasset opplæring som er strategien. Jeg ser imidlertid ikke helt verdien i at likeverd skal sikres gjennom at skolen streber etter at alle skal bli mest mulig like. I stedet for å kaste bort tid, energi, ressurser og lærelyst på å bli bedre i det faget du har minst anlegg for å klare og derfor kanskje minst interesse av å gå videre med, bør man heller bruke tid på å dyrke de interessene og evnene elevene har.

Kanskje dette kan være en måte å skape en bedre kultur for læring og sørge for at flere gjennomfører videregående opplæring, noe som er en av de største utfordringene skolen står overfor når det gjelder utjevning av sosiale forskjeller. Inkludering handler om at man skal respektere og akseptere det faktum at alle er ulike.

Den norske skolen ønsker å se på mangfoldet som en ressurs, og sørge for at alle får utvikle sine individuelle evner og interesser. Hvis dette skal få reell betydning må evalueringen av elevene - det som på papiret og i den harde virkeligheten faktisk bestemmer hvor mye de er verdt for arbeidsliv og videre skolegang - også differensieres og vise det mangfoldet skolen faktisk rommer.

FORSTÅR DU DETTE? Det hjelper ikke så mye på skolekarakterene om du er nærmest mattegeni, men dårlig i gym eller et annet fag. Sammenlagt teller.