Er norsk teater uinteressant for mediene?

I SISTE NUMMER

av det utmerkede Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift reiser redaktør Therese Bjørneboe problemstillingen rundt norske riksavisers innsats for scenekunsten som hun mener er ubevisst, sporadisk og med Oslo-slagside. Tidligere journalist, nå dramasjef i NRK, Hans Rossiné, sier i en kommentar at det kan Teater-Norge takke seg selv for. «Teatrene er ikke det morsomste stedet det skapes, men film, TV og radiodramatikk leder an,» sier han.

I tillegg hevder han at Teater-Norge ikke deltar aktivt i ordskiftet og ikke klarer å sette ting på dagsorden.

JEG MENER

Bjørneboes kritikk er riktig. Riksavisene er ofte ubevisste, sporadiske og har til tider Oslo-slagside. Det finnes til en hver tid en rekke interessante produksjoner og personer i arbeid i norsk teater, som burde gi mulighet til en rekke problemstillinger rundt tradisjon og aktualitet, tema, innhold og form, samt dramatiker, regissør og skuespillererens arbeid. Den type reflekssjonsstoff forekommer nesten aldri. Isteden leser vi om hvor mange kostymer en skuespiller skifter i løpet av en forestilling eller at han/hun virkelig spiser en bille hver kveld i løpet av forestillingen.

DET SYNES

å herske en oppfatning i redaksjonene om at norske teatre ønsker seg genuin forhåndsreklame for forestillingene sine. Det er ikke det vi ønsker, men nyansert stoff om tematikk knyttet til forestillingen og personene som kan interessere den oppvakte leser/publikummer, som vi fortsatt vet at aviser og teatre har og ikke en reportasje som fordummer både leseren og teaterstykket. Det avisene i dag er mest opptatt av å skrive om er suksess i form av publikumstall og billettinntekter eller det motsatte. Det betyr at vårt arbeid

ikke måles kvalitativt eller innholdsmessig,men som butikk.

For meg ser det ut til at journalistene fokuserer på sine personlige trender, til dels uavhengig av oss andre lesere. Det påstås at litteratur, film, musikk og TV er mer trendy og tydelig enn teater. Det skrives mye litteratur i Norge er åpenbart, det skrives mye om den og det leses mye, og bra er det. Om norsk litteratur dermed er med på å sette dagsorden og ta del i ordskifter er ikke like åpenbart. Det har kommet en ny bølge i norsk film, med underholdende, enkle historier med nye unge skuespillere som får mye oppmerksomhet i mediene og trekker publikum. Setter disse filmene dagsorden og tar del i ordskifter?

SVARET ER NEI.

Den store musikkbølgen i Norge er spennende og rik og får mye fortjent oppmerksomhet, men kan heller ikke si å utløse ordskifter og dagsorden. TV-dramatikken er ganske fraværende, bortsett fra noen gode krimserier. Innholdsmessig er TV-dramatikken ren underholdning, slik norsk film er. Det er vel ikke noen feil i det. Men når teatrene underholder blir vi beskyldt for å være kommersielle.

For mange av teatrene var foregående år et kronår publikumsmessig. Det betyr at publikum kommer og vil se vårt tilbud. Teatrene spiller ny dramatikk, utenlandsk samtid, klassikere, musikk og barneteater. Teatrenes repertoar er likt og alle spiller det samme, sier journalister.

Selvsagt er sjangrene like. Men stykkene og uttrykkene er forskjellige. Vi spiller dessuten ikke for det samme publikum i Bergen, Oslo og Berlin. Vi har både lyst og plikt til å gi vårt publikum viktig utenlandsk dramatikk og å fortolke våre klassikere. Samtidig som vi leter etter våre egne historier.

Her er forresten noen forslag til en dagsorden for teaterhøsten i mediene: Dagens unge scenekunstnere i arbeid med Ibsen på Nationaltheatret: fem forskjellige Noraer, for eksempel. Ny Brecht-vinkling med østeuropeisk regissør på Det Norske Teatret: Brecht før og nå. Europeiske samtidsdramatikere, Biljana Sjrblanovic og Martin Mc Donagh på Den Nationale Scene: politiske diktere av i dag.